Abort og god samvittighet
Jeg respekterer helsepersonell som utfører aborter. Men jeg vil helst leve i et samfunn som også respekterer helsepersonell som helst ikke vil utføre eller henvise til en abort. Når det er mulig å gjøre det uten å gå på akkord med kvinners lovbestemte rettigheter, bør vi gjøre det, skriver Kristin Clemet i Vårt Land.
Publisert: 21. februar 2012
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Det er nesten litt skremmende å se med hvilken intensitet og forakt enkelte kaster seg over fastleger som gjerne vil fortsette å praktisere en form for reservasjonsrett når det gjelder abort. Under NRKs program Debatten i forrige uke, kokte det nærmest på det sosiale nettstedet twitter, og skjellsordene satt løst. Leger som har problemer med samvittigheten, ble kalt «mørkemenn» og fikk beskjed om å finne seg en annen jobb.
Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det – om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.
Heldigvis anerkjenner også myndighetene at abort er et etisk dilemma. Spørsmålet om svangerskapsavbrudd anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d’être, som nettopp ikke er å ta liv.
For noen leger er ikke «handlingen» bare selve abortinngrepet, men også andre handlinger, som leder frem til abortinngrepet, som f.eks. å henvise til abort, gi råd om abort osv. Det er på denne bakgrunn at også enkelte fastleger ønsker å reservere seg, slik at de blir forskånet for å utføre handlinger som sterkt strider mot deres egen samvittighet.
Men dette vil ikke Regjeringen og, hvis vi skal tro Debatten, heller ikke Høyre. Bare KrF mener at også fastleger må kunne fortsette den praksisen med å reservere seg som de i virkeligheten har fulgt lenge. Statsråd Strøm-Erichsen og, litt overraskende, Høyres Julie Brodtkorp var også de som var klarest på at de angjeldende legene må slutte i jobben sin. Venstre støtter visst også dette synet.
Jeg syns flertallets holdning er unødig steil, og at det bør være mulig å ta hensyn til de relativt få legene det gjelder. Det er flere grunner til det:
For det første dreier saken seg ikke bare om ett, men om flere viktige prinsipper. Ett av dem er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Men et annet prinsipp er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.
I den grad disse prinsippene kommer i konflikt med hverandre, bør vi spørre oss selv om det er mulig å ta hensyn til begge. Etter min mening er svaret ja.
Såvidt jeg har forstått, er det i dag ca. 200 av i alt 5000 fastleger som praktiserer en form for reservasjonsrett. Det er visstnok ingen som kan vise til noen praktiske problemer av betydning som en følge av at de gjør det. De driver ikke sabotasje eller sivil ulydighet, men har i hvert enkelt tilfelle gjort avtale med kommunen og/eller kolleger, slik at de kan reservere seg uten at det skaper praktiske problemer for kvinner som søker abort. Ingen er heller uenig i at kommunen må kunne velge ikke å ansette en lege som vil reservere seg, f.eks. hvis dette vanskeliggjør kommunens mulighet til å gi alle kvinner de lovfestede helsetjenestene de har krav på. Etter min mening bør man også kunne finne frem til ordninger som gjør det helt klart for pasientene hvilke leger som har reservert seg, slik at alle pasienter er godt informert om det og eventuelt kan skifte lege, hvis de ønsker det. Når vi får vite hvilken fastlege vi er tildelt, for eksempel, kan vi også få vite om legen har reservert seg.
Jeg syns dessuten ikke man skal gjøre disse legene til et større problem enn de faktisk er. Blant de 4800 andre fastlegene er det kanskje noen som ikke er åpne om at de har problemer med å henvise til abort, mens andre kan være litt for ivrige. I det hele tatt finnes det mange fastleger vi pasienter kan ha noe å utsette på. Motsatt kan det tenkes at det finnes pasienter, også kvinner, som foretrekker å gå til en lege som har reservert seg. Leger er forskjellige, men det er også pasientene. De er alle mennesker.
Det er ikke så overraskende at de rødgrønne partiene setter hardt mot hardt i denne saken. Denne typen verdispørsmål og etiske dilemmaer har aldri vært Arbeiderpartiets sterkeste side. Men det er overraskende at liberale og liberalkonservative partier som Venstre og Høyre ikke legger større vekt på samvittighetsfriheten og muligheten til å finne balanserte løsninger som ivaretar alle parter. Det virker nesten som om noen tror at man må være enig med de legene det gjelder for å støtte dem, men dette er ikke demokratiets og toleransens kjerne. Demokrati er også å ta hensyn til mindretallets ønske om å forfølge sine egne mål og verdier når dette ikke skader andre.
Jeg respekterer helsepersonell som utfører aborter. Men jeg vil helst leve i et samfunn som også respekterer helsepersonell som helst ikke vil utføre eller henvise til en abort.
Når det er mulig å gjøre det uten å gå på akkord med kvinners lovbestemte rettigheter, bør vi gjøre det.
Artikkelen er på trykk i Vårt Land 21. februar 2012. En tidligere versjon kan leses på Clemets blogg.
Mer fra bloggen
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
Venstres magefølelse
Ny abortlov
