Den nye tyske regjeringen
Etter å ha lest den tyske regjeringsplattformen fremstår Hurdalsplattformen som nærmest utgått på dato, allerede før den skal iverksettes.
Publisert: 21. desember 2021
Rett etter at resultatet fra forbundsdagsvalget i september var klart, bestemte De grønne og FDP seg for å gjøre felles ærend. De ville forsøke å gi Tyskland en ny regjering med en klar ambisjon om å gi bedre svar på den yngre generasjonens ønske om et oppbrudd i tysk politikk, etter 16 år med en Merkel-ledet regjering som fremstod som tom for ideer og løsninger på fremtidens utfordringer.
Det gjorde et visst inntrykk på hele det politiske miljøet at De grønne og FDP til sammen fikk rundt 45 prosent av stemmene til velgerne under 30 år. De to partiene kunne med en viss rett hevde at de hadde fått et mandat fra unge velgere til å bevege Tyskland i en mer klimavennlig, innovativ, digital og liberal retning.
De to partiene kunne med en viss rett hevde at de hadde fått et mandat fra unge velgere til å bevege Tyskland i en mer klimavennlig, innovativ, digital og liberal retning.
Nå er den nye regjeringen, en såkalt trafikklyskoalisjon ledet av sosialdemokraten Olaf Scholz, et faktum. Til grunn for regjeringsdannelsen ligger en regjeringsplattform på hele 178 høyst lesbare sider med den løfterike tittelen «La oss våge mer fremskritt», med undertittelen «Sammen for frihet, rettferdighet og bærekraftig utvikling».
Til sammenligning er den norske Hurdalsplattformen på 83 kjedelige sider, som nærmest utelukkende inneholder et minste felles multiplum av Aps og Sps stortingsprogrammer, pluss et balansert utvalg av aksepterte særstandpunkter, hvorav de fleste er utpreget strukturkonservative. Etter å ha lest den tyske regjeringsplattformen fremstår Hurdalsplattformen som nærmest utgått på dato, allerede før den skal iverksettes.
Etter å ha lest den tyske regjeringsplattformen fremstår Hurdalsplattformen som nærmest utgått på dato, allerede før den skal iverksettes.
Trafikklysplattformen i Tyskland er ganske annerledes. Her er innholdet skrevet og utviklet i samarbeid mellom de tre partiene, som til sammen fremstår mer som en ny, omforent og forpliktende felles politikk som søker å besvare landets viktigste fremtidsutfordringer. Det er en krevende øvelse, men det henger sammen og det peker fremover.
Mediene har, i Tyskland som i Norge, ofte for vane å rette mest oppmerksomhet på hvilket parti som har fått gjennomslag for hva og hvor mye. Dermed flyttes fokuset fra politiske svar på samfunnsutfordringer til det taktiske spillet og dragkamper mellom partiene.
En av de to likestilte lederne av De grønne, Robert Habeck, tillot seg i en pressekonferanse å stille et spørsmål tilbake til pressen: «Hva om det skapes noe helt nytt – sammen?». Den samme Habeck er nå utpekt til visekansler og «superminister» for næring, klima og innovasjon. Det kan se ut som om han faktisk hadde god grunn til å stille det nevnte spørsmålet, med et lurt smil. Beviset foreligger nå i form av regjeringsplattformen.
Regjeringsplattformen innvarsler et tydelig taktskifte i moderniseringen og digitaliseringen av statsforvaltningen, samt et omfattende offentlig investeringsprogram i digital infrastruktur, klimavennlig energiinfrastruktur og mobilitet, utdanning, forskning og innovasjon. Offentlige investeringsbanker er tiltenkt en vesentlig større rolle i finansieringen av klimavennlig omstilling i næringslivet, som et markedskonformt virkemiddel, sammenlignet med i Norge.
Regjeringsplattformen innvarsler et tydelig taktskifte
Parisavtalens klimamål har høyeste prioritet og skal oppnås ved å omforme den sosiale markedsøkonomien til en fornyet «øko-sosial markedsøkonomi», som ifølge plattformen skal forene frihet, rettferdighet og bærekraftig velstand for alle. Samtidig forplikter Scholz-regjeringen seg til å heve minstelønnen, innføre en mer robust grunninntekt, utjevne regionale forskjeller, samt forsterke det offentlige pensjonssystemet gjennom økt kapitalmarkedseksponering.
Alt dette skal regjeringen oppnå med FDP-leder Christian Lindner som finansminister, utstyrt med et mandat om ikke å øke det samlede skattenivået, samt å gjeninnføre den finanspolitiske gjeldsbremse-regelen på en forutsigbar måte. Flere stiller seg spørsmålet om dette virkelig er mulig, men forbundskansler og eks-finansminister Olaf Scholz later til å være like sikker i sin sak som den påtroppende finansministeren Lindner. Men fastheten i slike saker er nok ikke mer bastant enn de nye koronabølgene vil tillate.
Parisavtalens klimamål har høyeste prioritet og skal oppnås ved å omforme den sosiale markedsøkonomien til en fornyet ‘øko-sosial markedsøkonomi’, som ifølge plattformen skal forene frihet, rettferdighet og bærekraftig velstand for alle.
Norge vil nok også raskt møte på en mer ambisiøs tysk Europa-politikk, med generelt større vekt på menneskerettigheter i utenrikspolitikken. Den nye utenriksministeren, Annalena Baerbock, legger også opp til å utøve en sterkere tysk pådriverrolle i arbeidet med å fornye og videreutvikle det regelbaserte internasjonale samarbeidet, med det demokratiske Vesten i en mulig revitalisert lederrolle. Russland og Kina vil nå møte på en mer verdibevisst motpart, samtidig som president Biden trolig vil kunne glede seg over en mer likesinnet partner i Tyskland.
Det gjenstår å se om dette idérike tyske eksperimentet vil lykkes bedre enn sin mer idéfattige forgjenger. Tyskland har i hvert fall fått noe helt nytt: en øko-sosial-liberal koalisjon ledet av en nøktern hanseat, som avsluttet siste pressekonferanse med ordene «nå har vi en del jobb å gjøre».
Innlegget var publisert på liberal.no 19. desember 2021