Liberalisme

Til forsvar for Vesten og Vestens idé

Vi befinner oss i en farlig tid. Ikke bare for Ukraina, men for hele den frie verden.

Publisert: 17. mars 2024

Risikoen for at Ukraina går tapende ut av krigen er nå større enn på lenge. Det kan ikke utelukkes at den økte vestlige støtten på kort sikt, i form av våpen, ammunisjon og økonomiske ressurser, vil komme for sent og for smått til å redde Ukraina fra Vladimir Putins imperiale korstog mot Vesten.

Langt verre er det at Trumps republikanske parti bevisst blokkerer nye støttebevilgninger til Ukraina. Den aller største trusselen mot både Ukraina og Vesten er en ny runde med Donald Trump i Det hvite hus. Det kan fort bety dødsstøtet for den tapre ukrainske befolkningens sterke ønsker om en fremtid i fred og frihet, forankret i EU og NATO.

Men i dette dystre kortsiktige perspektivet er det veldig lett å miste av syne et dypere og langt mer alvorlig langtidsproblem: Den sviktende forståelsen, verdsettelsen av og forsvaret for de verdiene som definerer Vesten.

Hva definerer Vesten?

Hva forstår vi egentlig med begrepet Vesten? Hva er det som gjør at Vesten er noe det virkelig er verd å kjempe for?

Det første som bør erkjennes, er at Vesten ikke kan reduseres til et geografisk område. Det gir mer mening å tenke på Vesten som en samling av nasjonalt forankrede og velfungerende liberale demokratier. I forlengelsen av dette kan vi også hevde at Vestens ytre grenser sammenfaller med den liberale rettsstatens grenser. I så måte faller Ungarn og Slovakia utenfor, mens Japan, Sør-Korea og New Zealand faller innenfor Vestens grenser.

Selv om det liberale demokratiet, det vil si kombinasjonen av rettsstat og demokrati, kan sies å utgjøre Vestens institusjonelle kjerne, blir ikke bildet komplett uten å tillegge den liberale markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet. Til sammen danner disse fire grunnleggende institusjonene den personlige, politiske og økonomiske frihetens infrastruktur – en brukbar målestokk på Vestens styrke.

Har Vesten en normativ begrunnelse som klargjør hvilke verdier og prinsipper som konstituerer dens liberale samfunnsorden? Har Vesten i det hele tatt en normativ idé? En idé som gir dypere mening og forståelse av hva det er som gjør Vesten verd å kjempe for?

Svaret er at Vesten ikke bare bygger på en idé, Vesten er essensielt en idé. Vestens idé bygger på et normativt ideal om et samfunn med et menneskelig mål, der hvert enkelt menneske har en ukrenkelig egenverdi.

En fri og menneskeverdig samfunnsorden

Med utgangspunkt i dette begrepet om Vestens idé og menneskesyn er det vanskelig å forestille seg en menneskeverdig tilværelse, eller en fullverdig livsstandard om man vil, uten reell mulighet til å leve et selvbestemt liv. Uten en slik reell frihet og mulighet til å forme sitt eget liv og bære ansvaret for egne valg, som en fri og myndig samfunnsborger, reduseres mennesket til en umyndig undersått.

Den tyske liberale samfunnsviteren Alexander Rüstow fant i 1957 frem noen tydelige ord, da han under sitt avslutningsforedrag på en konferanse med tittelen Hat der Westen eine Idee?, uttrykte følgende: «til det å være et menneske, til å utfolde sin menneskelighet, hører også friheten til. … Ufriheten frarøver oss muligheten til å være mennesker, i ordets fulle betydning.»

Slik danner menneskeverd, frihet og rettssikkerhet en sammenhengende normativ idé, et konstituerende prinsipp, som definerer Vesten og de bærende liberale institusjonene som gjør friheten mulig, som et allemannseie.

Vestens sentrale idé er derfor en idé om frihet som forutsetter en rettsorden. Vesten forutsetter en liberal rettsstat som regulerer forholdet mellom borger og stat, tuftet på prinsippene om borgerlig likhet i frihet og rettigheter, håndhevet av en upartisk stat som også er underlagt loven.

En liberal internasjonal orden

Etter Roosevelt-revolusjonen i amerikansk utenrikspolitikk (1937-1945), fikk det liberale rettsprinsippet også vesentlig større betydning i reguleringen av forholdet mellom stater i etterkrigstiden, gjennom folkeretten og den gradvise utbredelsen av en regelbasert internasjonal orden, tuftet på åpenhet og likhet. Roosevelts liberale internasjonalisme kan forstås som et forsøk på å realisere filosofen Immanuel Kants visjon om «et rettsforvaltende samfunn av verdensborgere».

Roosevelts hovedmotiv bygget på en dyp overbevisning om at USAs demokratiske samfunnsform ikke ville være trygg uten likesinnede allierte i Europa og uten en internasjonal orden som gjør det trygt å være et liberalt demokrati i en utrygg verden. Nå risikerer USA og resten av verden å få en anti-liberal lov- og regelbryter av en president, Trump 2.0, som tilsynelatende er villig til å skrote alt vi forstår med begrepene Vesten, forsvars- og sikkerhetsallianser, multilateralisme og en liberal internasjonal orden.

Trump og MAGA-republikanerne utgjør i dag den største enkeltstående trusselen mot Vesten. Samtidig er Trump et symptom på en langt alvorligere langsiktig trussel, med et bredere nedslagsfelt: Vår tids mange former for intellektuell og politisk anti-liberalisme, fra en sosialistisk venstreside med varierende oppslutning, samt fra en farlig voksende nasjonalistisk høyreside, som for tiden tenderer mot radikalisering.

Det handler om vår sikkerhet og frihet

Det er i beste fall naivt å ikke forstå hvor farlig den destruktive dynamikken mellom vår tids anti-liberalismer er for Vestens fremtid – det vil si for vår egen frihet og sikkerhet.

Vesten er et ektefødt barn av den brede liberale idétradisjonen. Det er liberalismen som har gitt oss den sømløse ideen om frihet, menneskeverd og rettssikkerhet, like sikkert som det er liberalismen som har frembragt og videreutviklet Vestens grunnleggende verdier og institusjoner.

Det var liberalismen som gjenskapte Vesten etter andre verdenskrig. Det var den vestlige og liberale samfunnsmodellens overlegne materielle og immaterielle fortjenester som til slutt felte Berlinmuren.

Det som nå står på spill, er i siste instans spørsmålet om krig eller fred i Europa. Da gjelder det å forstå at Vestens styrke i det lange løp er kritisk betinget av liberalismens styrke. Det er liberalismen som har lært oss å sette retten over makten og yte motstand mot alle som truer med å sette makten over retten. Mellom disse motpolene går en av vår tids dypeste moralske og politiske skillelinjer – mellom Vesten og anti-Vesten.

Hva må gjøres?

Til alle som har forstått at det nå gjelder å stå sterkere solidarisk opp for Ukraina, for Vesten og for vår egen fremtid i frihet, sikkerhet og fred, er det to spørsmål som nærmest foreslår seg selv.

For det første, er det ikke på tide at Norge, med sin ekstraordinære statsfinansielle kapasitet, står frem med et godt eksempel og gir et merkbart ekstrabidrag, i en tidskritisk fase, til støtte for Ukrainas motstandskamp mot Putins Russland? Et ekstraordinært bidrag fra oljefondet på rundt 500 milliarder kroner er allerede antydet av min kollega Steinar Juel, med flere.

For det andre, er det ikke på høy tid å oppgradere vår verdsettelse av liberalismens historiske fortjenester og løfter for fremtiden? Et godt sted å begynne er å avvise de negative karikaturene av liberalismen, som ser ut til å leve sitt eget liv i dårlig selskap med ufrihetens fristelser på høyre- og venstresidens radikale ytterfløyer.

Innlegget er publisert i Minerva 15.3.2024.