Demokrati

Er det smart å stemme taktisk?

De som stemmer taktisk, gjør det av en grunn. Det er ett eller annet de vil oppnå. Men for å være sikre på at de oppnår det de vil, må de nesten være synske.

Kristin Clemet

Publisert: 14. september 2021

De som stemmer taktisk, gjør det av en grunn. Det er ett eller annet de vil oppnå. Men for å være sikre på at de oppnår det de vil, må de nesten være synske.

Jeg er ikke så glad i begrepet «taktisk stemmegivning». Begrepet brukes ofte feil.

Mange velgere er usikre på hva de skal stemme. De vurderer gjerne flere partier og er ikke sikre på hvilket parti som er best. For noen er det heller ikke så viktig hva de til slutt stemmer eller om de stemmer i det hele tatt.

Jeg har venner som lurer på om de skal stemme Venstre eller Høyre, og andre som lurer på om de skal stemme Venstre eller MDG. De har ikke så sterke preferanser, og da kan et taktisk argument være relevant. De velger kanskje Venstre fremfor MDG, fordi de foretrekker en borgerlig regjering, eller Venstre fremfor Høyre, fordi de vil ha Venstre over sperregrensen. Andre velger Høyre fremfor Venstre, fordi de ønsker et sterkt «styringsparti» på borgerlig side.

Det fins også velgere som ikke ser så stor forskjell på SV og Rødt, og som velger Rødt for å få partiet over sperregrensen. Andre syns kanskje at KrF og Partiet De Kristne er ganske like, men velger KrF for å være sikre på at minst ett kristent parti kommer inn på Stortinget.

Jeg kaller ikke dette taktisk stemmegivning.

Taktisk stemmegivning er, etter min oppfatning, noe annet.

Det er når du som velger er helt sikker på hvilket parti du foretrekker og er mest enig med og likevel stemmer på et annet parti. Et typisk eksempel, som valgforskerne gjerne viser til, er valget i 2013. Da ble mange partier, på ulike vis, utsatt for taktisk stemmegivning. Noen vant på det, og andre tapte, mens noen både vant og tapte.

De som vurderer å stemme taktisk, har som regel ulike motiver.

Noen vil forsøke å få et lite parti over sperregrensen, fordi det kan styrke den regjeringskoalisjonen de gjerne vil ha. Det vil for eksempel styrke borgerlig side at både Venstre og KrF får minst fire prosent av stemmene, akkurat som det vil styrke den rødgrønne siden, dersom Rødt og MDG kommer over sperregrensen. En velger som helt klart foretrekker Høyre eller Ap, men som likevel stemmer på et av de små partiene, kan sies å stemme taktisk.

Andre, som tror at kampen mellom blokkene er avgjort, vil kanskje forsøke å stemme på et parti i den regjeringskoalisjonen de ikke vil ha, i et håp om å gjøre den mest mulig spiselig. Enkelte borgerlige velgere har for eksempel lekt med tanken om å stemme Senterpartiet eller Arbeiderpartiet for at en eventuell rødgrønn regjering, sett med deres øyne, skal bli minst mulig ille.

Problemet med taktisk stemmegivning er at man risikerer å lure seg selv.

Det er minst to grunner til det.

Den ene grunnen er selve valgordningen i Norge. Den er ikke så rett frem som mange kanskje tror. Vi følger ikke helt prinsippet om «én mann, én stemme», selv om det ofte fremstilles slik. Valgordningen inneholder en del «lumske» elementer, som det kan være vanskelig å forutse virkningen av.

Både sperregrensen på fire prosent, de 19 utjevningsmandatene og distriktstillegget gjør det vanskelig å beregne hvordan sammensetningen av Stortinget blir, bare basert på partienes prosentvise oppslutning. Den matematiske beregningen som skal til for å finne ut hvor mange utjevningsmandater et parti får, er så komplisert at de færreste forstår eller vet hvordan den er.

Det er sikkert overraskende for mange, men det er faktisk «feil» side som har dannet regjering ved de fleste valg etter annen verdenskrig. De gangene flertallet av velgerne stemte borgerlig, ble det ofte en regjering utgått fra venstresiden – og omvendt. Valgordningen gjør at det alltid vil være noen stemmer som er «bortkastet».

Den andre grunnen til at det er risikabelt å stemme taktisk, er at man bare kan være sikker på at en taktisk stemme virker etter hensikten, hvis man har oversikt over alle andre taktiske stemmer. I 2013 fikk for eksempel SV mange taktiske stemmer som hjalp partiet over sperregrensen, men det var også mange SV-velgere som stemte taktisk på andre partier. Den ene gruppen spilte altså den andre gruppen et puss. I verste fall risikerer man å svekke det partiet man egentlig støtter, eller å skyve ut de kandidatene man støtter mest.

Det hele minner om et eksperiment som mange har hørt om, nemlig «Fangens dilemma». Eksperimentet illustrerer situasjoner der ulike parter – i vårt tilfelle velgere – tar beslutninger for det de tror er deres eget beste uten å vite hvilke beslutninger de andre velgerne tar. I verste fall blir utfallet dårlig for alle parter. Vi kan for eksempel få en sammensetning av Stortinget som ikke er representativ for det befolkningen mener og står for.

Det er vanskelig å si hva som stimulerer velgere til å tenke på å stemme taktisk, det vil si å velge bort det partiet som best gjenspeiler deres egne meninger og verdier for heller å stemme på et annet parti. De enormt mange meningsmålingene og mediebildet som følger av dem, er antagelig én viktig årsak. Hvis man får en følelse av at valget allerede er avgjort, og at en gitt stemmegivning likevel kan vippe resultatet i en litt mer ønsket retning, kan det være fristende å stemme taktisk.

Det finnes flere forståelige grunner til at noen vurderer å stemme taktisk, og det ville være feil å si at de politiske partiene har en helt prinsipiell holdning for eller mot. Partiene sier sjelden nei takk til ekstra stemmer, fordi de er taktiske. Det er heller ingen som blir glade for at egne velgere stemmer taktisk på andre partier. Alle partier kan både vinne og tape på taktiske stemmer. Nå advarer Støre mot å stemme på MDG og Rødt, mens Høyre forsøker å forklare sine velgere at det fortsatt er mulig for de borgerlige å vinne. Høyre håper at de som egentlig er Høyrefolk, stemmer på partiet, slik at muligheten for borgerlig seier og et sterkt Høyre ikke blir svekket på grunn av taktisk stemming på et annet parti.

Selv om det finnes forståelige grunner til å stemme taktisk, er det, etter min mening, flere og mer tungtveiende grunner til ikke å gjøre det.

I de senere valgene i Norge har ca. 10 prosent av velgerne stemt taktisk. Det er ingen katastrofe. Men hvis veldig mange skulle finne på å gjøre det, vil det svekke demokratiet og tilliten til alle de prosessene som leder frem til et valg. I verste fall får vi en sammensetning av Stortinget som ikke gjenspeiler folkets vilje.

Taktisk stemming er en risikosport. Det beste er som regel å stemme på det partiet man er mest enig med eller minst uenig med.

Kronikken var publisert i Aftenposten 12. september 2021.