Anglofile Norge trenger en Frankrike-strategi
I takt med at Norges tradisjonelle angloamerikanske bånd fremstår som mer usikre, bør Norge utvide bredden i sikkerhetspolitikken. Mange peker på Tyskland, men få ser mot Frankrike.
Publisert: 4. juni 2021
Norge er nok blant de mest anglofile ikke-engelsktalende landene i verden. Nordmenn sluker britisk kultur gjennom TV-serier, filmer, musikk, og ikke minst fotball som aldri før, mens London (før pandemien) var den ledende luftfartsdestinasjonen for norske fritidsreiser utenlands. Storbritannia har også i lang tid vært den mest foretrukne destinasjonen for norske utenlandsstudenter.
Men nordmenns anglofile tendenser strekker seg enda lengre tilbake i tid. Gjennom godt over 1000 år har Nordsjøen bidratt til en kontinuerlig utveksling av handel og menneskelig kontakt mellom Norge og de britiske øyene.
Engelske og skotske handelsmenn var blant annet helt sentrale i å gi Hansaveldet økt konkurranse i norske byer på 1400- og 1500-tallet, og da den store bybrannen rammet London i 1666, skjøt norsk trelasthandel for alvor fart på norske og britiske skuter. Norge nøt også svært godt av Storbritannias frihandelspolitikk da de opphevet navigasjonslovene i 1849, noe som hadde en sterk indirekte påvirkning på oppbyggingen av den norske handelsflåten og Norges senere rolle som en sjøfartsstormakt.
Den norske maritime næringen hadde, som kjent, en fundamental betydning for den såkalte konsulatsaken i 1890-årene, som bidro til opphevelsen av unionen med Sverige og Norges selvstendighet.
De påfølgende verdenskrigene og den kalde krigen på 1900-tallet skulle gjøre Norge enda mer tilknyttet Storbritannia i en kulturell, økonomisk og politisk forstand. Gjennom vår forsvarspolitikk og tilknytning til NATO-alliansen ble Norge en viktig del av en britisk, og senere amerikansk, «innflytelsessfære».
Norges sterke tilknytning til den angloamerikanske innflytelsessfæren har sterke sikkerhetspolitiske og ideologiske årsakssammenhenger. Men samtidig bidrar nordmenns og norske myndigheter betydelige anglofile tendenser til en – relativt sett – svakere tilknytning til EUs gjenværende to stormakter. Særlig gjelder dette Frankrike.
Idealpolitikk vs. realpolitikk
I etterkant av etableringen av det multilaterale regelbaserte internasjonale systemet som vokste frem mot slutten av andre verdenskrig, tenker nok de fleste at ideen om at stormakter har ulike innflytelsessfærer overfor andre, gjerne mindre nasjoner, er forbi og historie. Men det er ikke så mange tiår siden realpolitikken og ideen om stormakters innflytelsessoner var den dominerende utenrikspolitiske ideologien i verdens mange hovedsteder, også i vestlige land. Politikere, akademikere og tenkere vil også hevde at realpolitikken egentlig aldri forsvant.
Norges lange engasjement som en «fredsnasjon» kan for eksempel tolkes som en realpolitisk strategi, slik Halvard Leira, forsker ved NUPI, viser i en artikkel som analyserer tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres foredrag «Norge som fredsnasjon – myte eller virkelighet» fra 2006. Norske myndigheter har for eksempel argumentert for mange og til dels sprikende mål og hensikter for oppdraget i Afghanistan, slik Pia Bergmann, MA i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo viste i en artikkel om Norges i innsats i Afghanistan i Internasjonal politikk i 2015.
Det er altså mulig å argumentere for at etableringen av den liberale verdensorden med ulike multilaterale organisasjoner som en konfliktløsningsmekanisme mellom stater, også kan være realpolitisk strategi for vestlige stormakter, særlig USA, som benyttet idealpolitikken som et kulturelt, økonomisk og politisk (forsvars)våpen mot sovjetisk global innflytelse under den kalde krigen.
For Norge, som en liten nasjon med stormakter i øst og i vest, kan en idealpolitisk utenrikspolitisk strategi og argumentasjon, i seg selv, være en realpolitisk strategi, slik Støre delvis argumenterer for rundt Norges rolle som en «fredsnasjon».
Norge og andre mindre stater nyter store fordeler av at konflikter mellom stater (også stormakter) løses multilateralt, gjennom forutsigbare og felles internasjonale spilleregler og normer i ulike organisasjoner og samarbeidskonstellasjoner, fremfor realpolitikkens uforutsigbare spilleregler og harde realiteter.
Selv ved etableringen av FN – som nok er det nærmeste vi kommer en form for idealpolitisk «helligdom» i et avkristnet Norge – ble det lagt til grunn at de realpolitiske erfaringene fra Folkeforbundet måtte tas hensyn til. I den nye multilaterale organisasjonen fikk (eller ga) (datidens) stormakter, og seierherrene etter krigen, (seg selv) vetorett i en organisasjon som skulle løse konflikter mellom stater med like spilleregler basert på en idealpolitisk logikk. Slik ble det skapt en kognitiv dissonans i FN fra første stund.
Realpolitikkens tilbakekomst
De siste årene har den liberale verdensorden og det multilaterale samarbeidet kommet under sterkt press, noe som blant annet fremkommer i stortingsmeldingen «Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid».
Stortingsmeldingen lister opp hele seks hovedutfordringer for det multilaterale samarbeidet, blant annet at stormakter ofte velger å løse felles problemer bilateralt. Meldingen peker også på økende usikkerhet rundt spillereglene som vi i lang tid har tatt for gitt.
Det er særlig USAS tidligere president Donald Trump som har blitt beskyldt for å undergrave det multilaterale systemet som ble bygget opp etter andre verdenskrig, blant annet gjennom hans (over)tro på egne evner til å inngå «dealer» med autoritære ledere, men det var tidvis en undergraving av det internasjonale rettssystemet også før Trump. Ikke bare fra autoritære stater og mindre demokratiske stater, men også fra vestlige liberale demokratier.
NATO-bombingen i Kosovo-krigen i 1999 var for eksempel ikke støttet av FNs sikkerhetsråd og ble derfor regnet som en «ulovlig» intervensjon i henhold til FN-traktaten fra 1945, selv om menneskerettighetserklæringen fra 1948 kan danne et legitimt grunnlag for det som i slike tilfeller går under betegnelsen humanitær intervensjon. Det samme gjaldt den amerikanskledede Irak-krigen fra 2003–2011, og mange mente at den NATO-ledede intervensjonen i borgerkrigen i Libya i 2011 gikk mye lengre enn det FN-resolusjonen hadde «godkjent».
Men USAs svekkede rolle og mindre villighet til å være «verdenspoliti», er nok en vel så viktig faktor bak trenden med svekket oppslutning og tro på det multilaterale systemet og realpolitikkens tilbakekomst, gjennom at den reduserer «kostnaden» ved å bryte de idealpolitiske spillereglene. Obamas tomme trussel om en «rød linje» ved bruk av kjemiske våpen mot Assad-regimet i Syria, det totalitære regimet i Nord-Koreas anskaffelse av atomvåpen i «sneglefart» siden 1980-tallet og den manglende viljen til å kritisere egne alliertes «forbrytelser, slik som Saudi-Arabias (amerikansk-støttede) intervensjon i borgerkrigen i Jemen, er noen eksempler.
Men gitt premisset om at realpolitikken er tilbake for fullt, eller egentlig har vært den dominerende faktoren hele tiden, hvordan skal vi tenke rundt Norges sikkerhetspolitiske situasjon? Hvilke «innflytelsessoner» bør vi være observante på? Og bør vi endre eller revidere vår sikkerhets- og utenrikspolitiske strategi?
I denne artikkelen vil jeg argumentere for at Norge, i en realpolitisk kontekst, ikke kan hvile seg på den angloamerikanske alliansen alene. Norge bør tilnærme seg EU, og da særlig Tyskland, i sikkerhetspolitikken, slik Tyskland-strategien fremlagt av Utenriksdepartementet i 2019 legger opp til. Men vi har ofte en tendens til å glemme den siste gjenværende EU-stormakten, som er Frankrike. Norge bør også styrke relasjonen til EUs eneste gjenværende atomvåpen- og FN-veto-makt: Frankrike.
Norge: et britisk protektorat
Hvorvidt Norge er, eller har vært, under en eller annen form for britisk innflytelsessfære – mye på grunn av vår geografiske plassering som en bufferstat mot en annen stormakt, nemlig Sovjetunionen/Russland, syntes å være ganske klar – slik min kollega og statsviter Jan Erik Grindheim er inne på i en anmeldelse av NRK-serien «Atlantic Crossing».
I bokessayet «En britisk vinkling på norsk historie», skrevet av David Redvaldsen ved University College London, for tidsskriftet Internasjonal Politikk (04/2014), gjennomgår Redvaldsen en rekke ulike norske og britiske kilder som viser betydningen Storbritannia har hatt for Norge i det tjuende århundre.
Til tross for en viss skuffelse over Storbritannias manglende støtte til norsk uavhengighet i 1814, var det gode relasjoner over Nordsjøen utover på 1800-tallet, og ved den endelige unionsoppløsingen i 1905 var den britiske garantien over Norges selvstendighet høyst verdsatt. Mange i Norge tolket den britiske signaturen på Integritetsavtalen av 1907 (og britisk blått blod, gjennom dronning Maud, på den norske tronen) som en bekreftelse på Storbritannias rolle som beskytter.
I Redvaldsens artikkel kan vi lese følgende: «Ledende norske politikere og diplomater trodde at Norge, ved å velge Carl, i realiteten kjøpte britisk godvilje. Kandidaturet lyktes, og fiendtlige utenforstående oppfattet det slik at Norge var for nær knyttet til Storbritannia. Det britiske flåtebesøket i 1908 brakte overskrifter i svenske aviser som «vassalstaten inspiseres».
Noen år senere, under første verdenskrig, ble Norges nøytralitet opprettholdt delvis ut ifra interesser på begge sider om å holde Skandinavia utenfor krigen. Men likevel ble den norske handelsflåten sentral for forsyningen av krigsmateriell og varer til Storbritannia. Selv om britene endte opp med å fremsette et ultimatum om en slutt på den norsk-tyske handelen, særlig av metaller (som skulle få fatale konsekvenser for Norge noen tiår senere), var det en sterk favorisering av Storbritannia blant den norske politiske eliten og i folket generelt, spesielt i etterkant av at tyskerne satte i gang med en uinnskrenket ubåtkrig som rammet norske skip og sjøfolk sterkt.
Begrepet «den nøytrale allierte», fremmet av den norske historikeren Olav Riste, som skrev doktorgraden om Norges rolle under første verdenskrig, er treffende for Norges bilaterale relasjon til Storbritannia i denne historiske perioden.
I mellomkrigstiden fremmet Norge en nøytralitetspolitikk gjennom det nyopprettede Folkeforbundet, og koordinerte sin utenrikspolitikk med likesinnede og mindre stater som våre nordiske naboer og Benelux-landene. Men da verden ble mer ustabil utover 1930-tallet, da «aksemaktene» trakk seg ut og Sovjetunionen ble kastet ut av Folkeforbundet, bidro dette til at Norge, igjen, måtte lene seg mot stormakten over Nordsjøen.
Som det fremkommer i Redvaldsens artikkel: «I september 1939 forsikret Sir Cecil Dormer, den britiske gesandten, utenriksminister Halvdan Koht at Storbritannia ville regne et angrep på Norge som et angrep på seg selv.»
I etterkant av andre verdenskrig var det liten tvil om Norges sterke tilknytning til Storbritannia etter at både regjering og kongehus hadde hatt London som eksiltilværelse under okkupasjonen. Båndene var særlig sterke mellom Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) og det britiske Labour. Såpass tette at det sies at da Gerhardsen tok til orde for NATO-medlemskap på DNAs landsstyremøte 31. januar 1949, påsto han at det var den britiske Labour-regjeringen som ledet forsøkene på å danne en slik transatlantisk allianse.
Det samme inntrykket gis i monografien Special Relationships in World Politics. Inter-state Friendship and Diplomacy after the Second World War, skrevet av Kristin Haugevik, seniorforsker ved NUPI. Her kommer det frem hvordan den britiske ambassaden i Oslo hadde direkte adgang og stor innflytelse på sentrale norske toppolitikere og myndighetspersoner i perioden rett etter krigen. Dette er av særlig interesse da norske myndigheter hadde en uttalt ikke-allianse-strategi i sikkerhetspolitikken i etterkrigstiden (før opprettelsen av NATO) for blant annet å bevare fortsatt «gode» relasjoner til (og ikke provosere) Sovjetunionen.
En kuriositet, som nettopp viser de dype båndene som oppstod i denne perioden, var hvordan den britiske ambassadøren, sammen med sentrale myndighetspersoner i Norge, utarbeidet en detaljert plan for fullt eller assosiert norsk medlemskap i det britiske Samveldet av nasjoner. Hvordan det prinsipielle spørsmålet med at Norge allerede hadde en egen monark som statsoverhode skulle løses, fremkommer ikke i kildene.
Amerikansk hegemoni
I takt med at den kalde krigen ble «kaldere», spesielt i forbindelse med at det britiske imperiet svekkes og til slutt oppløses, blir den britisk-norske alliansen erstattet med en bredere anglosaksisk allianse, hvor USA, gjennom deres forsvarsforpliktelser og kjernefysiske avskrekking via NATO, overtar britenes garanti for norsk selvstendighet og sikkerhet.
I etterkant av den kalde krigens slutt, har norsk sikkerhetspolitikk i stor grad lent seg på USA, gjennom medlemskapet i NATO. Men nå er det stadig flere som stiller spørsmål ved hvorvidt den angloamerikanske sikkerhetsgarantien vil være like sikker fremover.
USA har en lang tradisjon for en «isolasjonistisk» politikk. Dette var den gjeldende utenrikspolitiske strategien i landet frem til midten av 1900-tallet. Vi må heller ikke glemme at USA, i betydelig grad, ble trukket inn og deltok i den første og andre verdenskrig delvis mot folkets og de politiske elitenes vilje. «America First» og isolasjonisme var altså noe som ikke kom med president Trump i 2016, men har vel så lange kulturelle og historiske røtter i USA som den globale supermakten og «verdenspolitiet» de fleste oppfatter og kjenner landet som i dag.
Det er verdt å minne om at USA (også) er et kontinent. Landet er delvis isolert, med én fredelig nabo i nord og god sikkerhetspolitisk kontroll mot litt mer ustabile naboer i sør. Når USA i tillegg har to verdenshav i øst og i vest og har en tilnærmet selvforsynt gigantisk økonomi alene, finnes det gode argumenter for en slik isolasjonistisk utenrikspolitikk.
En undersøkelse fra Pew Research fra 2013 viste at, for første gang siden målingene ble gjort på 1960-tallet, ønsket et flertall av amerikanere en form for isolasjonistisk, fremfor en aktivistisk, utenrikspolitikk.
Pew Research har ingen nyere data som viser amerikanernes syn på USAs utenrikspolitikk etter 2013, men valget av Trump i 2016 og fortsatt høy oppslutning om den tidligere presidenten i valget i 2020, kan tyde på at en isolasjonistisk utenrikspolitikk fortsatt har høy oppslutning i befolkningen.
Presidentene George W. Bush og Barack Obama var begge frustrerte over at europeerne brukte for lite på forsvar, mens NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er tydelig på at byrdefordelingen i forsvarsalliansen må forbedres i etterkant av Bidens valgseier. Lang frustrasjon over ujevn byrdefordeling, i både det demokratiske og republikanske partiet, kombinert med en amerikansk krigstrøtthet og økt folkelig oppslutning for en mer isolasjonistisk utenrikspolitikk, skjer samtidig som amerikanerne har en økende oppmerksomhet mot Kina og Asia.
Allerede under Barack Obamas periode som president, ble utenriksstrategien delvis endret gjennom den såkalte strategien «Pivot to Asia», som ble lansert for å håndtere Kinas fremvekst og ambisjoner i Asia. Selv om president Joe Biden ønsker å reparere relasjonene, som har blitt skadet under hans forgjenger Donald Trump, er trenden tydelig:
Fra en unipolar verden hvor USA stod igjen som den eneste globale supermakten etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens bortgang, synes pendelen nå å ha svingt i retning av en mer ustabil og multipolar verden, hvor globale stormakter konkurrerer om å fylle et maktvakuum som oppstår i takt med at USA trekker seg delvis tilbake for å konsolidere sine ressurser.
Så hva betyr alt dette for Norge?
Geografiens makt
For det første vil det ta en stund før disse trendene slår fullt ut. Det betyr at Norge fortsatt må hegne om de eksisterende sikkerhetsstrategiene fra NATO og USA, og styrke de bilaterale og multilaterale angloamerikanske relasjonene så lenge som mulig.
Som nevnt tidligere i teksten går USAs oppmerksomhet i større grad mot Asia. Men Storbritannia vil fortsatt være sterkt bundet av en geografisk nærhet til Norge, og fortsatt anse oss som en viktig del av deres nasjonale sikkerhet i Nordsjøen og videre nordover.
«Fra Storfyrstedømmet Moskva, gjennom Peter den store, Stalin og nå Putin, har hver eneste russiske leder blitt konfrontert med de samme problemene. Det har ingenting å si om ideologien til de som har kontrollen er tsaristisk, kommunistisk eller nepotisk kapitalisme – havnene fryser likevel, og det europeiske lavlandet er fremdeles flatt.»
Sitatet over er hentet fra min egen anmeldelse av boken Geografiens makt, skrevet av Tim Marshall. Boken gir et godt bilde på geografiens betydning for geopolitiske forhold gjennom at geografien fungerer som en historisk konstant uavhengig av regjerende ideologier og andre rådende forhold. Altså kan vi ikke vurdere Norge i en geopolitisk kontekst uten å hensynta vår geografiske plassering.
I en slik vurdering vil en fortsatt ivaretakelse av en bredere angloamerikansk sikkerhetsstrategi, gjennom vår strategiske plassering i Nord-Atlanteren, tilgang til norske flyplasser og våre fjorders strategiske betydning for maritime operasjoner, synes svært sannsynlig.
Men uavhengig av dette bør Norge fortsette med å styrke det bilaterale sikkerhets- og forsvarssamarbeidet med Storbritannia, slik også britene synes å ha en sterk interesse for i den nylige reviderte forsvars- og utenrikspolitiske strategien deres.
Norges geostrategiske betydning for Storbritannia (og USA) kan også skape noen dilemmaer. I den nye strategien uttrykker Storbritannias nye ambisjoner om å øke antall atomvåpenstridshoder – blant annet for å kunne forsvare Norge – mens norske myndigheter arbeider for en verden uten kjernevåpen og ønsker ikke en ytterligere atomvåpen-opprustning og spenning i våre nærområder.
Men selv om Norge fortsatt vektlegger den angloamerikanske alliansen som hovedstrategi, betyr ikke det at vi ikke også kan bygge dypere sikkerhetspolitiske relasjoner med andre stormakter – som vi også deler et felles verdi- og kulturgrunnlag med.
Norge har for eksempel nærmet seg Tyskland i utenrikspolitikken de siste årene. Den allerede nevnte Tyskland-strategien, som ble nyrevidert i 2019, stadfester Tyskland som Norges viktigste partner i Europa og peker på en rekke områder hvor vi har sammenfallende interesser.
I strategien skal for eksempel Norge og Tyskland videreutvikle og fordype det bilaterale forsvarspolitiske samarbeidet (innenfor rammen av NATO og FN), slik som den omfattende tysk-norske samarbeidsavtalen om maritimt forsvarsmateriell som ble inngått i 2017. Avtalen innebærer blant annet samarbeid og felles innkjøp av nye ubåter og missiler.
Men til tross for at Tyskland, i likhet med Storbritannia, har en geografisk og kulturell interesse i Norge og Norden for øvrig – kommer vi ikke utenom Tysklands forsiktighet i forsvars- og utenrikspolitikken.
Denne forsiktigheten har sterke historiske og kulturelle beveggrunner, men det er heller ingen tvil om at Tyskland ofte prioriterer næringsinteresser og forsiktighet i sikkerhetspolitikk – slik byggingen av en ny gassrørledning gjennom Østersjøen fra Russland og landets varsomhet overfor Kina er eksempler på.
Tyskland har en «myk makt»-strategi i sin utenrikspolitikk, noe som innebærer liten vilje (og foreløpig evne) til å benytte «hard makt» i særlig grad. I hvert fall ikke på en global skala.
Den tidligere polske utenriksministeren, Radoslaw Sikorskis, tale i Berlin i 2011, sier det godt – selv om uttalelsene kom i forbindelse med eurokrisen passer de også som en generell kommentar til Tysklands (manglende) lederskap:
«I will probably be the first Polish foreign minister in history to say so, but here it is: I fear German power less than I am beginning to fear German inactivity. You have become Europe’s indispensable nation.»
Den siste militære stormakten i EU
I etterkant av Brexit, Storbritannias utmeldelse av EU, har EU kun én gjenværende militær stormakt av betydning, og det er Frankrike.
Den store forskjellen mellom Tyskland og Frankrike handler ikke kun om sistnevntes atomvåpen og Frankrikes vetomakt i FNs sikkerhetsråd, men vel så mye om en vilje og evne til å bruke «hard makt» i utenrikspolitikken – om dette er nødvendig.
Frankrike har, i likhet med Storbritannia, en kolonial og imperialistisk fortid, som – i disse tider – ofte sees på som en heftelse, men fra et sikkerhetspolitisk, kulturelt og økonomisk ståsted kan en slik fortid også ses på som en fordel.
I likhet med Storbritannia gir dette Frankrike en betydelig «myk makt». Når en stor andel av den franske befolkningen er innvandrere eller etterkommere av innvandrere fra nasjonene som var tidligere franske kolonier, bidrar dette til å opprettholde sterke kulturelle bånd og relasjoner til kolonilandene.
Frankrikes koloniale fortid har gjort fransk til det 6. meste snakkede språket i verden, med rundt 250 millioner mennesker som har fransk enten som sitt første eller andre språk. I 2050 estimeres det med at 750 millioner mennesker kommer til å snakke fransk, særlig på grunn av befolkningsvekst i tidligere franske kolonier sør for Sahara.
Den franske kulturen og språket har i mange hundre år allerede hatt en aura av aristokrati og høykultur over seg. Selv om de fleste nordmenn (inkludert undertegnende) føler en sterkere kulturell tilknytning til den tyske og britiske mer «lavmælte» kulturen, fremfor en fransk (arrogant) høykultur, har sistnevnte, gjennom mat, vin, mote, litteratur med mer, fortsatt en meget sterk og bred global appell. Men til forskjell fra Tyskland, som også har en betydelig «myk makt», dog mer økonomisk enn kulturell, har Frankrike – som nevnt – også en evne og villighet til å benytte «hard makt».
Bare i de siste 20 årene har Frankrike (alene eller med allierte) deltatt i militære intervensjoner i hele ni ulike nasjoner (Afghanistan, Elfenbenskysten, Tsjad, Libya, Somalia, Mali, Den sentralafrikanske republikk, Syria og Irak), mens tilsvarende tall for perioden 1945–2005 teller 130 intervensjoner – i Afrika alene. Siden 2014 har landet hatt en militær styrke på rundt 5000 personell i det urolige Sahel-området i Afrika.
Frankrike er også episenteret for den kulturelle og verdimessige «kampen» for vestlige liberale verdier mot ekstremisme, særlig islamisme, som har preget Europa generelt, og Frankrike spesielt, de siste tiårene.
Siden 11. mars 2012 frem til og med 2019 har Frankrike vært utsatt for 47 islamistiske terrorangrep, der minst 280 mennesker har mistet livet tilsammen, noe som tilsvarer et terrorangrep annenhver måned i snitt.
Men det var det bestialske drapet på den franske læreren Samuel Paty som virkelig sjokkerte Frankrike og fikk begeret til å renne over for mange franskmenn, inkludert den franske presidenten, Emmanuel Macron, som gikk hardt ut mot radikal islam og islamisme til forsvar for (fransk) sekularisme og vestlige verdier.
Mens Macrons uttalelser om islam skapte sinne i den muslimske verden, blant annet hos den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan – som kalte den franske presidenten «mentalt skadet» og oppfordret til å boikotte franske varer – var det usedvanlig stille fra andre europeiske hovedsteder og statsledere – som nok syntes å foretrekke at Frankrike tok kampen for vestlige verdier alene.
Frankrike står i frontlinjen som forsvarere av europeiske verdier og interesser, og fortjener – etter min mening – større solidaritet fra andre europeiske stater, inkludert Norge.
Norge trenger en Frankrike-strategi
Mens Norge har dype kulturelle og historiske bånd til Storbritannia, og bygger opp nye bilaterale bånd til Tyskland, har Frankrike i svært liten grad vært på den norske radaren.
Mens Utenriksdepartementets Tyskland-strategi har blitt revidert en rekke ganger siden den første kom i 1999, er UDs Frankrike-strategi ikke revidert og oppdatert siden 2002.
Spesielt i etterkant av at Storbritannia – som har et lignende syn på europeisk integrasjon som Norge og Norden – forlot Unionen, vil den tysk-franske alliansen bli en enda viktigere motor for EUs utvikling.
Men Norges bilaterale bånd til Frankrike må ikke bare styrkes når det kommer til landets økende innflytelse i EU. Det er vel så viktig at Frankrike får en større forståelse for norske (og nordiske) interesser som i nordområdene og forholdet til Russland – spesielt nå som Storbritannia har forlatt Unionen.
Det er for eksempel svært uheldig at Frankrike – i sitt siste utenrikspolitiske strategidokument – mener at Arktis ikke tilhører noen nasjoner, noe som er stikk i strid med norske interesser.
Frankrike har også en «mykere» tilnærming til Russland, som da Macron i 2019 ønsket å «restarte» forholdet til Russland med å blant annet invitere landet tilbake i G8 – til tross for anneksjonen av Krim-halvøyen.
Men dersom Frankrike skal ta hensyn til norske interesser og synpunkter, må Norge også interessere seg mer for Frankrike, og være mer villig til å dele felleseuropeiske byrder der Frankrike har sterkere interesser og engasjement.
For eksempel i Sahel-området, hvor Norge siden 2013 har bidratt med noen få FN-styrker i Mali, blant annet med et Herkules transportfly frem til og med mai 2021.
Selv om norske bidrag i den pågående FN-operasjonene MINUSMA er en god start, kan Norge i enda større grad avlaste og dele byrdene med Frankrike i Sahel.
I «Strategien for norsk innsats i Sahel-regionen» trekkes det frem flere argumenter for hvorfor Norge har interesser i området. Blant annet ved å hindre fremveksten av militant islamisme og irregulær migrasjon til Europa, men ingen av delmålene handler om å avlaste partnere i regionen som for eksempel Frankrike.
Dette til stor forskjell fra (hoved)strategien og målet med norsk engasjement i Afghanistan, der Godal-utvalget konkluderte med at «Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Norge har vært en god alliert og i stor grad oppnådd målet om støtte og relevans».
Til sammenligning hadde Norge, ifølge Godal-utvalget (NOU 2016: 8), omkring 9000 norsk militært personell som tjenestegjorde i Afghanistan i perioden 2001–2014, til en samlet militær kostnad på 12 milliarder kroner.
Men en ny Frankrike-strategi kan ikke bare ha en sikkerhetspolitisk dimensjon. De kulturelle, politiske og økonomiske båndene mellom Norge og Frankrike bør også kunne utvikles dypere.
En forskningsartikkel fra 2018 (Fransk, spansk og tysk i ungdomskolen etter Kunnskapsløftet: styrket eller ikke?) av Gerard Doetjes ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved UiO, finner at utviklingen for fransk i årene etter innføringen av Kunnskapsløftet, som skulle styrke fremmedspråkenes forholdsvis svake stilling i ungdomsskolen, har vært negativ. Nedgangen for fransk forklares med et dårligere fagtilbud på skolene i kombinasjon med minsket interesse blant elevene.
Med tanke på den dominerende posisjonen Frankrike har innenfor en rekke fagdisipliner, spesielt humaniora og samfunnsvitenskap, er det uheldig at så få nordmenn kan lese primærkilder. Og, som allerede nevnt, regnes det med at det franske språket vil mer enn doble seg i fremtiden når det gjelder utbredelse.
Men også innen økonomi og næringsliv er Frankrike viktig. Frankrike er blant Norges viktigste og største handelspartnere, men eksporten har vært relativt stabil, på rundt 50–60 milliarder kroner siden tidlig 2000-tallet. Den består nesten utelukkende av ulike petroleumsprodukter og sjømat.
Det er for øvrig viktig å understreke at en styrking av det bilaterale forholdet mellom Frankrike og Norge ikke bør gå på bekostning av Norges viktigste allianse, den angloamerikanske. Men i likhet med at Norge i større grad «hedger» sin sikkerhetspolitiske strategi ved å bygge dypere relasjoner med Tyskland, bør vi kunne gjøre det samme med Frankrike uten at dette går på bekostning av den angloamerikanske alliansen.
Vi trenger en ny Frankrike-strategi med konkrete målsetninger for å styrke de kulturelle, økonomiske og politiske båndene mellom våre to land.
Teksten var publisert i Minerva 2. juni 2021.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
