Norge er ikke USA
Partiene har en vanskeligere oppgave enn de hadde før. Velgerne skifter parti oftere, bestemmer seg senere og stemmer i mindre grad på bakgrunn av klasse og tradisjon.
Publisert: 14. mars 2021
I en kronikk i Dagens Næringsliv 6. mars skrev Kalle Moene, under henvisning til norsk politisk historie, at politiske og ideologiske kompromisser er upopulære, og at folk foretrekker «rene og enkle ideologier».
Jeg syntes dette var en rar fremstilling og påpekte i et innlegg 9. mars at norsk politikk og det vi kaller den norske (eller nordiske) modellen, tvert om er kjennetegnet av en kompromiss- eller konsensusorientert politisk kultur. Partiene og partene i arbeidslivet er flinke til å samarbeide, selv om det fører til at de må oppgi sine «rene» primærstandpunkter.
Partier som stiller seg utenfor, fordi de gjerne vil forbli «rene» og ubesudlet av grå kompromisser, har i det lange løp liten innflytelse. Derfor graviterer ofte slike partier gradvis i retning sentrum og mer pragmatiske holdninger. Det er heller ikke de mest ytterliggående og «rene» partiene som tiltrekker seg flest stemmer.
Etter en litt flåsete innledning i et nytt svar til meg 11. mars, forklarer Moene hvor han har påstandene sine fra. Det er en «observasjon», og han viser dessuten til psykologisk inspirert forskning som blant annet brukes til å forklare den sterke polariseringen i USA.
Men Norge er nettopp ikke som USA. Vi har en geografi, historie og politisk kultur som adskiller seg sterkt fra den amerikanske samfunnsmodellen. Partisystemet og valgordningen, for eksempel, er helt vesentlige for å forstå hvorfor vi har en mer kompromissorientert politisk kultur.
Jeg stilte også spørsmål ved påstanden om at «kapitalismen må vokse eller falle», men nå endrer Moene dette til at kapitalismen ikke kan være «stasjonær». Det er jeg helt enig i.
Jeg er også enig i at dette gjelder politiske partier. De må endre seg og forsøke å gi svar på tidens utfordringer og problemer. Det kan skje gradvis, men av og til også i rykk og napp, slik det gjorde da Arbeiderpartiet på 1980-tallet tok farvel med reguleringsøkonomien og aksepterte et mer åpent og liberalt samfunn.
Jeg tror likevel det er grunn til å gjenta et poeng fra mitt forrige innlegg: Partiene har en vanskeligere oppgave enn de hadde før. Velgerne skifter parti oftere, bestemmer seg senere og stemmer i mindre grad på bakgrunn av klasse og tradisjon. Nye utfordringer, for eksempel knyttet til klima, ulikhet og innvandring, splitter og forener mennesker på andre måter enn før. Dessuten er det blitt mye vanskeligere å utvikle politikk som løser problemer uten å skape flere nye.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 12.3.2021.