En merkelig politisk analyse
Kalle Moene fremstiller trygghet for liv, helse og arbeid som «sosialistiske verdier». Norge i dag ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket.
Publisert: 12. mars 2021
Kalle Moenes kronikk i Dagens Næringsliv 6. mars kan ved første øyekast virke tilforlatelig. «Det sosialdemokratiske århundret er over» er tittelen på kronikken, og den gir unektelig assosiasjoner til de problemer som sosialdemokratiet har i Europa nå. Den passer også godt inn i det bildet vi har av det norske Arbeiderpartiet, som ligger veldig lavt på målingene. Det er ikke utenkelig at partiet ved valget i høst, for første gang på nesten 100 år, ikke blir det største partiet.
Ved nærmere lesning er det imidlertid mye som halter i Moenes kronikk. For her fremsettes det flere påstander som virker som grepet ut av luften.
Han stiller, i likhet med mange andre, sosialismen opp mot kapitalismen. Etter min mening er det to ulike størrelser. Sosialismen er et samfunnssystem, kapitalismen er et økonomisk system. Valget står mellom sosialisme og en form for planøkonomi – eller liberalt demokrati med markedsøkonomi og velferdsordninger.
«Politiske og ideologiske kompromisser er som kjent ofte upopulære», skriver Moene. Hvor har han det fra? Norge, et av verdens mest vellykkede samfunn, og det vi kaller den norske modellen, er et resultat av en lang rekke politiske og ideologiske kompromisser. Bare de to største og svært kompromissorienterte partiene – Arbeiderpartiet og Høyre – har til sammen hatt flertall i 17 av 19 valg siden annen verdenskrig.
Moene nevner at sosialdemokratiet på 1980- og 90-tallet ble kritisert for å ha gått for langt i sosialistisk retning, mens det i andre perioder har fått kritikk fra motsatt hold – og karakteriserer det som pendelsvingninger. Men det dreide seg også om realiteter. Arbeiderpartiet har flere ganger i historien tatt et oppgjør med seg selv, og det skjedde også på 1980-tallet, da partiet – for å sitere Thorbjørn Jagland – gjennomgikk en «revolusjon».
Slike endringer har selvsagt også skjedd i andre partier.
Moene mener at det fortsatt er mange som ikke innser at man kan kombinere «sosialistiske verdier og kapitalistiske drivfjærer» og fremstiller trygghet for liv, helse og arbeid som «sosialistiske verdier». Jeg vil anbefale Moene å ta en kikk på partiprogrammene som ble vedtatt rett etter krigen. Norge i dag ligner antagelig mer på det samfunnet de borgerlige da så for seg enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket.