Om velferd og klassekamp

Tar vi ikke også hensyn til økonomiske faktorer – inntekter og utgifter – og at velferdsordninger må gi incentiver til å stå i arbeid, undergraves velferdsstaten, svarer Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 20. mai 2020

Balder Alvær Olafsen (SV) fremstiller i det i et debattinnlegg i Moss Avis 14. mai som om utviklingen av den norske velferdsstaten handler om en kamp mellom dem som er mot og dem som er for velferd. Den fortellingen er ikke riktig.

Motstand eller drøftelser om nye velferdstiltak dreier seg som regel om at velferdsordninger må ha langsiktig økonomisk bærekraft. Omfordeling og verdiskapning henger sammen. Denne tankegangen er helt sentral for den norske velferden. Målet med all økonomisk aktivitet er å skape velferd. Fundamentet som har gjort det mulig å bringe Norge fram til et av verdens beste land å bo i, er stadig økende verdiskaping. Vi har blant annet på grunn av trepartssamarbeid utviklet et relativt godt system for å skape god fordeling mellom arbeid og kapital.

I siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr 2/20), viser Jørn Rattsø at manglende krav til effektivitet i offentlig sektor er en trussel mot velferden i Norge. Vi kan ikke bare fortsette å bevilge mer penger, omstilling og bedre bruk av ressurser er også nødvendig. Likevel er vi nå inne i en krise som kan tilsi at større overføringer til kommunene er nødvendig. Det blir også gjennomført. Olafsen tegner et uriktig bilde.

For kommunenes del utgjør koronakrisen utvilsomt utfordringer, men å bare peke på staten og kreve større overføringer er ingen god løsning. I Oslo brukes det for eksempel skattepenger på å rekommunalisere barnehager. Dette er ikke effektiv bruk av knappe ressurser slik at innbyggere får best mulig velferdstjenester.

Olafsen kritiserer dem som visstnok ser på Norge som en bedrift, men det er det få som gjør. Likevel er vi avhengig av et privat næringsliv for å skape arbeidsplasser og velstand. Et effektivt næringsliv og høy sysselsetting bidrar til skatteinntekter som igjen finansierer felles velferdsordninger. For at modellen skal fungere og høy sysselsetting skal oppnås, er det viktig at hensynet til norsk konkurranseevne – frontfagene – tillegges stor vekt. Dette poenget har Harald Eia tydeliggjort i sitt program «Sånn er Norge», som gikk på NRK nylig. Modellen har hatt særlig støtte i det brede moderate sentrum i norsk politikk. SV har på sin side tidvis stilt seg på utsiden av denne modellen – i radikal opposisjon. Fremfor å late som Civita mener at vi ikke har råd til å opprettholde velferden, bør Olafsen se på sitt eget partis historie.

Det er ikke bare høyresiden i norsk offentlighet som har vært opptatt å sikre en mer bærekraftig velferdsstat. Rundt årtusenskiftet foreslo et utvalg ledet av Ap-mann Matz Sandman endringer i sykelønnsordningen for å gjøre den mer bærekraftig. Den rødgrønne flertallsregjeringen forsøkte å gjennomføre dette i starten av sin periode. Den lyktes dessverre ikke. Men den lyktes sammen med opposisjonen å gjennomføre pensjonsreform i offentlig sektor. Uansett handler disse og andre reformforslag om noe helt annet enn det Olafsen gir uttrykk for. Det handler om at vi ikke kan basere velferdssamfunnet på gode intensjoner.

Tar vi ikke også hensyn til økonomiske faktorer – inntekter og utgifter – og at velferdsordninger må gi incentiver til å stå i arbeid, undergraves velferdsstaten.

Innlegget er på trykk i Moss avis 18.5.20.