Skattesystemets virkning
Formuesskatten tapper bedriftene for ressurser som ellers kunne vært brukt til nye investeringer og flere og tryggere arbeidsplasser, og det gjør det mindre attraktivt å lokalisere bedrifter til Norge. At det er bra for omfordelingen, er litt vanskelig å forstå.
Publisert: 2. november 2019
Et skattesystem har mange oppgaver. Det skal bidra til å finansiere fellesgoder, til en mest mulig effektiv ressursutnyttelse, til miljøvennlig adferd, til verdiskaping og vekst, og til omfordeling. Betydningen av stabilitet og forutsigbarhet er også viktig.
En gitt endring i skattepolitikken vil sjelden trekke alle disse oppgavene i riktig retning samtidig, i hvert fall ikke på kort sikt. En skattepolitikk som for eksempel tar sikte på å styrke verdiskaping eller miljøvennlig adferd, kan bidra til å svekke omfordelingen, og vice versa. Skattepolitikkens omfordelende virkning må dessuten sees i sammenheng med den omfordelende virkningen av all annen politikk, som for eksempel velferdspolitikken.
I den politiske debatten forsvinner ofte slike nyanser, slik de i stor grad også har gjort etter at SSB nylig la frem en rapport om utviklingen i skattesystemets omfordelende virkning fra 2013 til 2019. Til manges overraskelse var effekten av skattelettelsene på omfordelingen svært moderat – for ikke å si neglisjerbar. Det er altså ikke slik, som mange har påstått, at lettelsene i formuesskatten har økt inntektsulikheten i Norge.
At dette synes å være såpass overraskende, ikke bare for den politiske venstresiden, men også for SSBs egne forskere, kan kanskje bety at det er mangel på kunnskap om hvordan formuesskatten, og lettelsene i den, egentlig slår ut for norske bedrifter og eiere. Det burde for eksempel ikke overraske at statistikken fra ett år til et annet kan påvirkes av at næringsdrivende i enkelte år går med store tap, uten at det nødvendigvis betyr at de er «fattige». Det mangler åpenbart empirisk forskning på feltet, og de erfaringer som bedriftene og eierne selv gir uttrykk for, blir sjelden lyttet til på en seriøs måte.
La meg illustrere det med ett viktig poeng, som sjelden kommer frem:
I Dagens Næringsliv 29.10. knytter SSB-forskerne Elin Halvorsen og Thor Olav Thoresen sine funn direkte til de ulike regjeringer. Mens «Solberg-regjeringen bare i mindre grad har svekket omfordelingen» fra 2013 til 2019, gjorde «den rødgrønne regjeringen (…) personskattesystemet mer omfordelende i løpet av sin regjeringsperiode (2005 – 2013)».
Forskerne skriver ingenting om hvorfor skattesystemet ble mer omfordelende fra 2005 til 2013, det må vi gå til andre SSB-rapporter for å finne svaret på. Og de viser at skattesystemets omfordelende virkning var «om lag uendret» fra 2006 til 2013. Hva «om lag» betyr her, har jeg ikke klart å finne ut av, men det er kanskje i samme område som endringen under Solberg-regjeringen, altså cirka én promille?
Når skattesystemet under den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013 likevel ble mer omfordelende, skyldes det nesten utelukkende det som skjedde det første året i perioden, nemlig endringer som kom som en følge av en skattereform som ble foreslått av og vedtatt under den forutgående borgerlige regjeringen. De to viktigste endringene var endringer i toppskatten og innføring av utbytteskatt, hvilket var to endringer som trakk fordelingseffekten i hver sin retning. Men, for å sitere SSB: «Siden det er skatt på utbytte som dominerer, blir totaleffekten av reformen mer omfordeling».
Da utbytteskatten ble innført, trodde de fleste i næringslivet at formuesskatten på arbeidende kapital ville bli fjernet. Men det skjedde ikke. Den totale private eierbeskatningen har i stedet økt kraftig, også under Solberg-regjeringen. Mens norske bedriftseiere måtte betale cirka 3 milliarder kroner i formuesskatt på arbeidende kapital i 2005, må de nå betale over 30 milliarder kroner i formuesskatt på arbeidende kapital og utbytteskatt.
Hvis dette var penger som norske eiere hadde liggende under hodeputen, hadde det sikkert vært greit. Problemet er at mange at dem som betaler utbytteskatt, gjør det fordi de er nødt til å ta ut utbytte av bedriftene for å greie å betale formuesskatten.
Det tapper bedriftene for ressurser som ellers kunne vært brukt til nye investeringer og flere og tryggere arbeidsplasser, og det gjør det mindre attraktivt å lokalisere bedrifter til Norge.
At det er bra for omfordelingen, er litt vanskelig å forstå.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 31. oktober 2019.