Om ufisk og østlendinger

Å argumentere for at skattepengene ikke bør brukes slik, enten det er i nord eller sør, men må forvaltes med respekt for de som har tjent dem, har jeg vanskelig for å se kan være konfliktskapende eller polariserende.

Steinar Juel

Publisert: 22. september 2019

Politisk redaktør Kato Nykvist kommenterte 19. september en kronikk jeg hadde i Dagens Næringsliv 17. september om kostnadene ved å bygge ut Nord-Norgebanen.

Han mener kronikken er konfliktskapende, at jeg har en ovenfra-og-ned-tone. Retorikken jeg har er «ugrei, urettferdig og urimelig». Hans karakteristikker er knyttet til at jeg oversatte tapet ved å bygge og drive en forlenget Nord-Norgebane til et beløp per husholdning, 44.000 kroner i gjennomsnitt per husholdning i Norge, eller ca. en halv million kroner per husholdning i Nord-Norge. Det samlede tapet anslås til om lag 110 milliarder kroner.

La meg slå fast med en gang at jeg ikke foreslår at en eventuell utbygging av Nord-Norgebanen bare skal finansieres av de som bor i Nord-Norge, som noen har tolket meg til å mene. Jeg mener ideen om å forlenge banen ikke bør gjennomføres, uansett hvem som betaler, fordi det er et stort og kostbart prosjekt hvor nytten er svært liten. Ifølge Jernbanedirektoratet tapes nesten hver eneste krone en eventuelt ville puttet inn i prosjektet.

Hensikten med regnestykkene jeg gjorde i kronikken var todelt:

* Å få frem at et tap på 110 milliarder er et betydelig beløp som på en eller annen måtte må betales av norske husholdninger. For en vanlig norsk husholdning er det å tape 44.000 kroner mye.

* Å få frem at våre vurderinger av nytte opp mot kostnader blir annerledes dersom vi selv må dekke alle kostnadene.

At det er lettere å si ja til noe dersom andre betaler er ikke noe særegent for Nord-Norgebanen, men en allmenn mekanisme som i aller høyeste grad også gjelder for oss østlendinger. Operaen, som Nykvist nevner, kan her gjerne brukes som eksempel. Jeg har tidligere nettopp argumentert mot at det årlig brukes vel 600 millioner kroner av skattebetalernes penger til å subsidiere et smalt kulturtilbud til et publikum som selv fint kunne betalt mer for billettene. De som nyter godt av at andre betaler det meste av det operabillettene deres koster, likte ikke det jeg skrev.

Jeg startet kronikken i Dagens Næringsliv med å fremheve at våre folkevalgte som forvaltere av skattepengene folk flest har jobbet og slitt for å tjene, bør være minst like nøye med hvordan de brukes som det de er med egne penger. Det kan bli konfliktskapende dersom skattebetalerne opplever at pengene de har slitt for brukes på tiltak med svært liten eller ingen nytte, det vil si nærmest sløses bort.

Innlegget er publisert i Nationen 20.9.19.