Kirkens frykt for sekulære moralister

Kirken kan spille en viktig rolle i dagens samfunn, hvor retten til selvbestemt abort er kommet for å bli, samtidig som de etiske utfordringene ved abort alltid vil være med oss. Lars Kolbeinstveit i Vårt Land.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 24. februar 2019

Kvinner som ble født i 1978 – det året loven om selvbestemt abort ble innført – fyller i år 41 år. En del av disse kvinnene er barnløse eller skulle kanskje ønske at de hadde flere barn. Mulig en del av dem har en eller flere aborter bak seg. Mange lever nok godt med valget de tok, men kanskje noen av dem angrer eller er i tvil om det valget de tok var riktig. Hvor var og er kirken for disse kvinnene? Det er ikke sikkert disse kvinnene finner trøst i at bispekollegiet nå uttaler at «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.»

Etisk og teologisk.

Nils August Andresen er inne på dette i Minerva 20. februar. Det er ikke sikkert kirken bidrar med noe etisk og teologisk nytt og viktig ved å befeste det som det allerede er høy grad av politisk konsensus om. Hans påpekning av at kirken har en tendens til å argumentere sterkt moralsk på andre politisk vanskelige områder, for eksempel om innvandring, er ganske treffende.

Likevel er jeg langt på vei enig i uttalelsen fra bispekollegiet, og den kan utvilsomt være av betydning for en del eldre kvinner eller for yngre mer aktive kristne. Samtidig kan det tenkes at uttalelsen fra bispekollegiet er av liten betydning for mange fordi den ikke bringer inn noe særlig nytt. Det norske samfunnet er i høy grad sekularisert de siste tiårene. Presters eventuelle konservative syn på abort plager kvinner i begrenset grad i dagens samfunn.

Vanskelig tema.

Abort er utvilsomt et vanskelig tema og det er lett å trå feil i diskusjonene. Men burde ikke en kirke, som etter hvert har opparbeidet seg sterk evne og vilje på nettopp ikke å være fordømmende – på nettopp å se menneske ikke synderen – på tilgivelse og omsorg – i større grad våge og snakke om at det kan tenkes at noen av de abortene som i dag tas, kunne vært unngått? Ikke fordi kvinnen ikke skal ha det siste ordet, eller at loven om selvbestemt abort bør innskrenkes, men fordi det bak abortlovens sterkeste forsvarere – bak de historisk sterke parolene som kommer til å fylle gatene kvinnedagen 8.mars i år – kanskje går noen kvinner som ikke opplever at nemder for å godkjenne fosterreduksjon er «historisk innskrenking av kvinners rettigheter». Denne endringen er tross alt ikke stor, og den gjelder svært få tilfeller.

Kan det tenkes at noen kvinner opplever at det valget de selvsagt skal ta alene og selvbestemt – tas isolert og i ensomhet? Kanskje noen synes dilemmaet mellom retten til selvbestemt abort og fosterets rettigheter er vanskeligere enn det mange radikale ofte forfekter? Er det ikke nettopp for disse kvinnene kirken burde være til mer stede slik at valget de selv tar oppleves mer trygt? Ikke for å heve en moralsk pekefinger, men for samtale og veiledning. Bispekollegiet er inne på dette når de skriver at arbeidet for å få ned aborttallene er «en utfordring for kirkens diakoni.»

I begrenset grad.

Alf Gjøsund forsvarer i Vårt Land 17.2 Bispemøtets forsiktighet med at det er forståelig at de ønsker å unngå raseri i offentligheten. Jeg er enig i denne forståelsen, men i begrenset grad. Gjøsund hevder samtidig at Biskop Halvor Nordhaugs «sans for den tyske loven som forutsetter en obligatorisk rådgivende samtale med en lege før inngrepet eventuelt foretas» er en posisjon som er fullt forenelig med biskopenes uttalelse. Det har Gjøsund rett i, men hvem har ansvaret hvis noen venstreliberale blir rasende på Nordhaug? Hadia Tajik har kaller nemndbehandling av abortsøkende med flerlinger for «en ekstremt brutal påkjenning»

Kirken kommer ikke unna at hvis den ønsker å mene noe om de etisk vanskelige sidene ved abort, så kommer sekulære moralister til å reagere sterkt og sannsynligvis overdrive eller vri på det kirken sier. Noen vil alltid bli sinte på kirken og trekke frem kirkens uheldige historie. Det er langt fra sikkert at alle støtter at kirkens diakoni skal arbeide for å redusere aborttall. Kirken bør selvsagt lytte og forsøke å forstå kritikk utenfra, og det har den utvilsomt også gjort i høy grad de siste tiårene. Men like lite som kirken bør la seg diktere av gamle mørkemenn som kun ser fosterets verdi, og ikke kvinnen som har havnet i en vanskelig situasjon – like lite bør den la seg diktere av sekulære moralister som hevder de har monopol på hva som er i kvinners interesser.

Konservative stemmer.

Likevel er det ikke bare sekulære moralister som kritiserer kirken i dag. Mye kritikk kommer fra mer konservative stemmer. Et eksempel er kritikk fra Espen Ottesen. Jeg er ikke enig i Ottesens posisjon i denne diskusjonen, men synes han skal ha ros for argumentere saklig og prinsipielt. I tillegg har han et viktig poeng når han poengterer at det ofte er helt moderate standpunkter i konservativ retning, som kritikk av fosterreduksjon eller ønske om reservasjonsrett for leger, som blir møtt med raseri. Hvis kirken etterlater et inntrykk av at de lar seg diktere for mye av kulturradikales kritikk og kompenserer for tidligere «mørkemannssynder» med å innta mange andre venstreradikale standpunkter om alt fra asyl til oljeboring, kan den gi vind i seilene til mer kristenpopulistiske krefter.

Både biskops Norhaugs uttalelser, bispekollegiets understrekning av menneskeverdet eller fremhevelsen av kirkens diakoni viser at bispekollegiet har konstruktive tanker om kirkens rolle i dagens samfunn og i diskusjonene om abort. Denne rollen utvikler derimot kirken best på egen kjøl og på selvstendig grunnlag uavhengig av kulturradikales ofte utdaterte kritikk av såkalte mørkemenn. Det er ingen kvinner som synes det er enkelt å ta abort, men verken abortlovens mest aggressive forsvarere eller kritikere hjelper nødvendigvis disse kvinnene. Her kan kirken spille en viktig rolle i dagens samfunn, hvor retten til selvbestemt abort er kommet for å bli, samtidig som de etiske utfordringene ved abort alltid vil være med oss.

Innlegget var publisert i Vårt Land fredag 22. februar 2019.

Publisert: 28. februar 2023