Regjeringens syn på eiendomsskatt er lite bærekraftig
Alle er enige om at vi trenger et visst skattenivå for å ivareta et godt samfunn. Samtidig ønsker vi at skatt ikke skal skade økonomien eller skal virke sosialt urettferdig. En Ole Brumm-politikk som sier ja til lav skatt og ja til stor offentlig sektor, er ikke bærekraftig. Lars Kolbeinstveit i Stavanger Aftenblad.
Publisert: 7. februar 2019
Mange økonomer mener at eiendomsskatt er en skatteform som i lav grad skader økonomien, og som riktig utformet kan virke rettferdig. Ofte hevdes det likevel fra politisk hold at eiendomsskatt er en usosial skatt, som rammer familier med lav betalingsevne og svekker evnen til å eie egen bolig, et udiskutabelt velferdsgode.
Siden vi ikke har løpende inntekt fra boligene våre, kan eiendomsskatt – som den nye flertallsregjeringen skriver i sin politiske plattform (Granavolden-plattformen) – være «en usosial form for skatt som rammer uavhengig av betalingsevne.» Det er flere ting ved det synet på eiendomsskatt som regjering uttrykker som fortjener en nærmere drøfting. Eiendomsskatt kan selvsagt bli et problem for den enkelte boligeier isolert sett. Men når vi diskuterer skatter og avgifter, må vi se alle disse i sammenheng.
Minst mulig skade
De aller fleste skatter er skadelige og bidrar til et effektivitetstap i økonomien. Samtidig er et samfunn uten skatter som kan finansiere viktige institusjoner og grunnleggende velferd, et samfunn svært få ønsker. Det vil heller ikke bli en særlig effektiv økonomi uten en skattefinansiert offentlig sektor. Vi må med andre ord ha skatt for å få både det offentlige og det private til å fungere.
Samtidig bør vi innrette skattesystemet slik at det gjør minst mulig skade. Skatt på eiendom utpeker seg som en av de minst skadelige skattene og er derfor å foretrekke. Det er en skatt det er svært vanskelig å vri seg unna og som i mindre grad enn inntektsskatt, påvirker våre prioriteringer. Den kan også være rettferdig, siden de som eier bolig, i snitt er mer velstående enn de som leier.
Overinvestering i bolig
Eiendomsskatt bør ikke innføres for at folk skal skatte mer, men for at vi skal skatte bedre og mer effektivt. I Granavolden-plattformen står det at «regjeringen ønsker et skattesystem som stimulerer til arbeid og innsats». Det er et godt politisk mål, men regjeringen går i feil retning når den prioriterer reduksjon av eiendomsskatt fremfor lavere skatt på arbeid. Vi burde snarere vri skatt fra arbeid til eiendom.
Uheldig utforming av en eiendomsskatt kan gi usosialt utslag. Bunnfradrag kan kompensere for dette. Vi har, som nevnt, ikke løpende inntekt fra boligene våre. Det er et argument for at det er salgsgevinst som bør skattlegges, samtidig som ytterligere reduksjon i rentefradraget kan være hensiktsmessig. Når det er rentefradrag, men ingen beskatning av fordelen ved egen bolig, blir det skattemessig svært gunstig å legge ned mye penger i boliger. Norske husholdninger overinvesterer i boliger, på bekostning av investering i næringsvirksomhet, f.eks. gjennom aksjer.
Nasjonal ordning
Det finnes argumenter for at en form for eiendomsskatt bør innrettes på nasjonalt nivå, blant annet på grunn av likebehandling av boligeiere og at det kan gi mindre byråkrati. Tilhengere av en form for nasjonal eiendomsskatt har likevel en lang vei å gå hvis de skal få politisk gjennomslag. Nasjonal eiendomsskatt er altså ikke politisk aktuelt i dag, snarere tvert om. Det som er aktuelt og reelt, er reduksjon av den kommunale eiendomsskatten.
Regjeringen skal, ifølge Granavolden-plattformen, redusere kommunenes mulighet til å drive inn eiendomsskatt ytterligere. Før var maksgrensen på 7 promille av boligverdien. I statsbudsjettet for 2019 ble den redusert til 5, og i regjeringserklæringen står det at den skal reduseres ytterligere ned til 4 promille. Det er liten tvil om at dette sees på som en seier for særlig Fremskrittspartiet, som forfekter argumentet om at skattekuttet «verner om velferden til norske familier».
Hvorvidt mennesker som ikke eier boligen de bor i, og gjerne har lav inntekt, får vernet velferden sin av dette tiltaket, særlig hvis det i tillegg går ut over det kommunale velferdstilbudet, kan nok diskuteres. Det er ikke sikkert det blir oppfattet som en «seier for folk flest», som statssekretær i Finansdepartementet Jørgen Næsje (Frp) uttalte til nettavisen E24 nylig.
Økonomisk uansvarlighet
Det er selvsagt helt legitimt å ønske seg lavere skattenivå og mindre omfattende offentlig sektor. Det burde være rom for slike politiske standpunkter i Norge. I dag utgjør de offentlige utgiftene 59 prosent av fastlands-bruttonasjonalproduktet (BNP). Men en Ole Brumm-politikk som sier ja til lav skatt og ja til stor offentlig sektor, er ikke bærekraftig. Det er økonomisk uansvarlighet som på sikt vil ramme mye mer usosialt enn noen promiller med kommunal eiendomsskatt.
Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad onsdag 6. februar.