Internasjonalt

Kompass til Middelhavet

Byene rundt Middelhavet preges av ulike religioner og politiske systemer. Det kan splitte dem, men det kan også forene dem, fordi sameksistens mellom ulike kulturer, folkeslag og religioner er nettopp det som har preget dem.

Mathilde Fasting

Publisert: 22. november 2017

Mathias Énards bok Compass er på kortlisten for Man Booker Prize for 2017. Den er som The Guardian skriver «A dreamlike study of Orientalism», åpenbart en skjønnlitterær bok, men som en vekslende filosofisk, idéhistorisk og musikkhistorisk forelesning, der det sentrale er møtene mellom Orienten og Vesten. Boken er aktuell, for den handler om identitet, kulturpåvirkning og kulturutveksling.

Den østerrikske musikologen Franz Ritter, bosatt i Wien, bruker en søvnløs natt til å utforske hvordan kulturmøtene i musikken preger både vestlige og orientalske komponister. I motsetning til Edward Saids berømte hypotese i Orientalism om hvordan Vesten alltid eksotiserer Orienten, er skillet mellom øst og vest kunstig for Ritter. Europa har Orienten i seg og motsatt. Romanfiguren Ritter forholder seg til de siste 200 årene, men kulturmøtene går mye lengre tilbake, og Middelhavet og byene som omkranser det er utgangspunktet.

Viktige kulturelle verdier eksemplifiseres ofte i litteraturen. Énard bruker Compass til å drøfte historisk påvirkning, men også til å beskrive respekten og kjærligheten som ligger i den kosmopolitiske middelhavskulturen, og dermed også sorgen når byer som Aleppo og historiske Palmyra ødelegges.

Et idéhistorisk sveip gjennom Middelhavsbyenes historie underbygger Énards påstand om at Orienten og Vesten møtes i hverandre. Middelhavet har helt fra antikken av vært omkranset byer med stor betydning for kultur- og samfunnsutviklingen. På latin het havet Mare Nostrum – vårt hav. Som ferdselsåre gjennom flere tusen år har Middelhavets forskjellige bysamfunn og kulturer gjensidig påvirket hverandre og utviklet seg, med et felles fundament i antikken. De fleste beskrivelser, både idéhistoriske, antropologiske og kulturhistoriske enes om dette perspektivet. Myter og symbolikk er med på å danne «konseptet Middelhavet». Forskjellige religioner, forskjellig økonomisk og politisk utvikling kan tale mot et begrep om en felles kultur, men dette kan også sees på som et fellestrekk, fordi mange av de store byene rundt Middelhavet har en lang historie bak seg der sameksistens mellom ulike kulturer, folkeslag og religioner preger dem.

De fire store kulturelle utviklingstrekkene i middelhavskulturen er helleniseringen, romaniseringen, kristningen og islamiseringen. Middelhavets byer og landsbyer bærer med seg sin ofte mer enn 2000 år gamle identitet. Noen har etruskiske røtter, andre greske, noen mauriske, fønikiske eller romerske. Dette er ikke spesielt for noen områder, men for hele Middelhavet. Byen er interessant, fordi hypotesen er at den er et viktig symbol på en felles middelhavskultur, ikke fordi flertallet av menneskene rundt Middelhavet bor i byer, men fordi byen var og er det absolutte sentrum for sosialt, kulturelt og politisk liv. I den grad det er mulig å snakke om en felles kultur, vil byen som den sentrale enhet for sosial organisering ha en vidtrekkende betydning for hvordan menneskene rundt Middelhavet har oppfattet og til dels oppfatter seg selv og sin tilknytning.

Verdensbyene Bysants/Konstantinopel/Istanbul, Alexandria, Jerusalem og Roma har en rekke fellestrekk, for eksempel har de alle vært sentra for lærdom og for handel. De har innbyggere fra mange ulike kulturer og religioner. De har vært og er delvis sentre for stats-administrasjonen. Byene har vært og er fremdeles myteomspunne. Gjennom historien har det vært til disse byene alle har villet reise eller ønsket seg å reise. Disse byene er smeltedigler, møtesteder eller veikryss for mange kulturer, religioner og språk.

Ta for eksempel Istanbul. Da Keiser Konstantin grunnlegger byen i 330 e. Kr., kaller han den opp etter seg, slik Alexander den store gjorde med Alexandria, og flytter Romerrikets hovedstad dit, ikke bare administrativt, men også hele symbolikken og mytene følger med. Byen blir arvedronningen – la reine des villes, det andre eller det nye Roma, vikingenes Miklagard – den store byen. Konstantinopel tar opp tråden fra alle byene, Athen, Alexandria, Roma og Kartago og Troja, det vil si gresk kultur, østlig inspirert symbolikk og religion gjennom kristendommen og hele tradisjonen fra det romerske imperiet. Konstantinopel holder stand helt til 1453 e.Kr., da den blir erobret av tyrkerne og forvandlet til en islamsk by med navnet Istanbul, Eis Ten Polis – reise til byen. Dagens gresk-ortodokse verden erkjenner Konstantinopel som sitt sentrum med katedralen Hagia Sofia, mens andre innvender at Konstantinopel i dag er byen Istanbul, det islamske Tyrkias største by. Byen er et godt eksempel på at to kulturer samtidig finner fellesskap i samme by. I andre byer rundt Middelhavet er symbolikken sterk for flere kulturkretser, dessverre med større konflikter, som for eksempel i Jerusalem.

Orienten og Vesten møtes i Middelhavet. Énards litterære betraktninger utfyller bare inntrykket av at det er mange flere forhold som forener enn som skiller. En forutsetning for et fellesskap og en kulturforståelse i fremtiden tror jeg ligger i byene og de kulturmøtene som skjer der. Mister man dette i for sterke økonomiske, religiøse og politiske nord-sør skiller, eksemplifisert ved EU-medlemskap i nord og vest, og jødisk og muslimsk styring i syd og øst, er det helt sikkert at konflikter blir enda vanskeligere å løse. Middelhavet er i dag vel så mye en grense som et knutepunkt.

Kultur- og historieforståelse kan ikke bidra direkte til å løse konflikter i Orienten eller til å hindre at migranter flykter i båter, men mennesker som kjenner til hverandres kultur og historie, vil lettere kunne forstå hverandre, respektere hverandre og finne løsninger på konflikter.

Innlegget er publisert hos Minervanett 21.11.2017