Norsk politikk

Ny Tids svanesang

Ny Tid og dens forløper Orientering er påkrevet kildemateriale for den som ønsker å studere den norske venstreradikalismens utvikling, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 24. september 2017

Avtalen der Ny Tid har vært et månedlig innstikk i Klassekampen er nå sagt opp av redaktør Bjørgulv Braanen. Det brenner antagelig et blått lys for avisas eksistens. Kanskje er det på overtid at avisa nå enten går inn eller forsvinner inn i det aller mest obskure, for det er lenge siden den har hatt særlig relevans.

Men slik har det ikke alltid vært. Ny Tid og dens forløper Orientering er påkrevet kildemateriale for den som ønsker å studere den norske venstreradikalismens utvikling gjennom mange tiår. Der sosialdemokratiet tidlig tok steget fra doktrinær sosialisme til liberalt demokrati (et langt steg), har den indre debatten blant venstreradikale rundt dette skismaet rast kontinuerlig frem til våre dager.

På 1970-tallet studerte den britiske journalisten John Ardagh samtidens radikale europeiske venstreside og oppsummerte at de viste større respekt for ideer enn for fakta, noe han kalte «autentisitetsforakt». En viktig årsak til dette var den radikale venstresidens fornemmelse av at kommunismen hadde spilt fallitt og at de liberale demokratiene vant frem. Resultatet var at mange radikale henfalt til kritikk og følelser, til utopiske svermerier og ønsketekning.

Både Orientering og Ny Tid bar synlig preg av autentisitetsforakt. Den materialiserte seg i spaltene på forunderlig motstridende måter: For det første en sterk motstand mot kritikk av sosialistiske land, særlig når kritikken kom fra utsiden, det vil si fra de som ikke hadde de rette analytiske begrep, som hadde feil klassestandpunkt. «Borgerpressa ljuger», var omkvedet (noe som ikke så rent lite minner om en del begreper som er i omløp nå om dagen, om det såkalte mainstream media (MSM) og fake news).

Nesten ukentlig kunne Ny Tid fortelle om sosialistiske mirakelstater og om alle løgnene som ble fortalt om dem i borgerpressa. Det gjaldt mer eller mindre bisarre regimer som Romania, DDR, Vietnam, Angola, Mosambik, Nord-Korea, Nicaragua, Cuba og selvsagt Sovjetunionen. De elendige forholdene i disse landene var meget godt kjent på 1970- og 80-tallet. Men i Ny Tids spalter og i det redaksjonelle stoffet, kunne man stadig lese at det meste – om ikke alt – var rent oppspinn, skrevet av og for makta.

SVs partisekretær Rune Fredh skrev en rekke artikler i Ny Tid i etterkant av offisielle turer til Nord-Korea: «Selv om man kommer til Korea som overbevist sosialist som aldri trodde på borgerpressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror.»

Advarslene i pressen mot Røde Khmers overgrep ble blankt avvist i Ny Tid:«Kan så mange lyve så ensidig og konsekvent?»

Det er ingen overdrivelse å hevde at Ny Tid i hovedsak hadde større sympati for kommunistiske diktaturer enn vestlige demokratier. Men sympatien, for eksempel for Sovjetunionen, var ikke uten påfallende ambivalens. Riktignok fantes det hardlinere i spaltene, som utilslørt støttet Sovjet og andre sosialistdiktaturer. Et godt eksempel på de sistnevnte er Rolf O. Hansen, som i Orientering hevdet at det i det nystiftede Sosialistisk Venstrepartis ledelse befant seg folk som etter hans syn var mer opptatt av å kritisere «den ene prosent feil som begås i Sovjet» enn å kjempe for sosialisme i Norge.

Men hovedtrenden var at tiltrekningskraften ikke hadde grunnlag i faktiske forhold, men snarere i rene idémessige abstraksjoner, som hadde lite eller ingenting med levekårene for mennesker i de respektive landene å gjøre. Man så og hørte det man ville se og høre.

Grunnpremisset var søken etter en ny giv, en ny sosialisme. Selv om mange skribenter egentlig forsto at det sto dårlig til – både menneskerettslig, økonomisk og ideologisk – var hovedtrenden at vi levde i en verden der vi måtte velge mellom den internasjonale arbeiderklassen og den kapitalistiske krigshissende imperialismen i vest. Å sitte på gjerdet var slikt borgerskapet og sosialdemokratiet holdt på med. «En marxistisk kritisk drøfting av Sovjetunionen som ikke forfaller til anti-sovjetisme eller moraliseringer – er nødvendig for å presisere for oss selv hva vi mener med sosialisme, slik at vi kan skape et selvstendig politisk alternativ», skrev Hans Ebbing, en av SVs hardlinere, i avisa. Så sent som i 1982 skriver Berge Furre i Ny Tid : «Blir vi ståande med berre ei moralsk fordøming av det vi misliker i Sovjet, kan vi lett hamna i demonisering av Sovjet, som er Reagans program.»

Dissentere fra kommuniststatene ble gjennomgående omtalt som «såkalte opposisjonelle». Da den sovjetiske menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris i 1975, omtalte Jan Otto Hauge ham i Ny Tidsom en pro-amerikansk nikkedukke, en «ekte reaksjonær». Hauge mente at det måtte være naturlig for sosialister å «anse utdelingen som latterlig». Holdningen til (båt)flyktninger fra kommunistregimer var kjølig over hele linja. Ny Tid (og derfor også sentrale SV-ere, må vi kunne anta) ville ikke ha dem inn i landet. Avisen oppfattet dem som fascistiske lykkejegere som ikke ville bidra til fellesskapet i den store vietnamesiske dugnaden. I Ny Tid tok noen til orde for at det måtte være en menneskerett å være ikke-sosialist under sosialismen. Dette førte til rasende reaksjoner fra Ny Tids lesere.

Da Berlinmuren falt ble det uttrykt bekymring i Ny Tids spalter, blant annet fra Berge Furre. Og i en leder fra 1990 kalt Etter gleden mente avisa at det nå var fare på ferde, for «i DDR våkner de ultrakonservative til live».

I dag fremstår debattene som foregikk i Ny Tid merkelige, for ikke å si surrealistiske. Hva var det egentlig som foregikk?

Truls Lie hører til en postmoderne tradisjon der konspirasjonsteorier nærmest er av filosofisk natur. Utgangspunktet synes å være at sannhet er en språklig konstruksjon og at skjult makt er mer utbredt enn synlig makt. Siden sannhet egentlig er subjektiv er også sannheten slik du opplever den.

Men de fleste venstresosialister er ikke, og har heller ikke vært, postmoderne. Den selektive omgangen med sannhet skyldes andre forhold. Den mest nærliggende forklaringen er to forhold som gjerne henger sammen: En voldsom aversjon mot noe (her: kapitalismen, Vesten, USA og imperialisme) og det vi kan kalle et manikeisk verdensbilde: Et ønske om (eller en tro på) at det er lys og mørke som preger verden.

Det var antagelig slike «falske motsetninger» som førte til at filosofen Raymond Aron, i Opium for de intellektuelle (1955), undret seg over hvorfor så mange intellektuelle (og andre) var nådeløse i sin kritikk av det liberale demokratiet, men samtidig i stand til å tolerere de verste forbrytelser så lenge de ble begått i den rette doktrinens navn.

Konspirasjonsteorier trives i mange ulike miljøer; til venstre og høyre, blant alternativfolket og i religiøse miljøer. Er det mulig å hevde at det går en slags rød tråd fra Ny Tids ønsketenkende og noen ganger forfalskede forhold til sannheten, til den konspirasjonsavisa har blitt under Truls Lie redaksjon?

Kanskje kan det hevdes at konspirasjonsteorier er en naturlig følge av forestillinger om at verden er delt inn i kategoriene god eller ond. Men det er nok en litt for søkt forklaring. Konspirasjonsteoretikerne er ofte over i psykologiens område, eller i et område der kunnskap ikke strekker til. Eller som i tilfellet Truls Lie og dagens Ny Tid: En intellektuell (men farlig) lek der verden er litterær og det som er virkelig for en ikke er virkelig for en annen.

Drømmen om den reelt eksisterende sosialismen som dominerte store deler av venstreradikalismen hadde nok større likheter med religiøse forestillinger – med en slags frelseslære – enn med rene konspirasjonsteorier. Sjekk bare Ny Tid i 1976, der vi finner bildereportasje under rubrikken Den røde fane seirer!: «Siden den russiske revolusjonen i 1917 har historien vært en bekreftelse på det sosialistiske systemets overlegenhet.»

Artikkelen er publisert hos VG 22.9.17.