Venstre skal ikke nå flertallet, men et solid mindretall

Grunnen til å stemme Venstre

Engasjerte lokalpolitikere som trofast stiller opp på stands i bygd og i by, i sol og i regn, er naturlig nok lei av å få kjeft.

Lei av å møte naboen, postmannen, kollegaen som sier at «jo da, Venstre har mye bra, men jeg kan aldri stemme på dere siden jeg er imot ulv/EU/innvandring/oljekutt/endringer i sykelønn/Frp i regjering» eller noe annet Venstre mener noe om, som en større gruppe mennesker er uenig i.

Ofte resulterer det i et ønske om at partiet modererer seg i den saken som er minst populær i eget distrikt eller egen omgangskrets.

Kan vi ikke formulere oss litt rundere om ulv? Litt mer åpent om regjeringsalternativer?

Problemet er at selv om dette kan gjøre folk flest mindre sure, fjerner det også grunnen til at mange faktisk stemmer Venstre.

Et eksempel: Verdiliberale, høyt utdannede og urbane velgere – grupper som er overrepresentert blant Venstres velgere – ønsker at Norge skal søke om EU-medlemskap på nytt og mener saken er svært viktig.

Da er det merkelig at mange representanter på Venstres landsmøte etter sigende skal ha stemt mot en klarere EU-vennlig formulering i programmet av taktiske årsaker.

I andre saker, som ulvesaken, har Venstre derimot holdt på sitt klare budskap. Ifølge en rapport fra 2010 ønsker om lag 20 prosent av dem som selv bor i rovdyrområder, å øke antall ulv.

Det er disse 20 prosentene Venstre naturlig nok må rette seg inn mot, ikke alle de andre.

Mindretallet

Det handler ikke bare om hva som skal stå i program og resolusjoner – det handler om hvilke saker partiet skal løfte frem.

Ingen kan være uenig i at vi bør ha en god skole. Men hvor mange velgere er det egentlig mulig å hente på det?

Vi står i en situasjon der det internasjonalt er stadig flere som er dypt uenig i tradisjonelle hjertesaker for Venstre, som internasjonalisering og globalisering, tiltro til eksperter og forskning, ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse.

At de store partiene mener de må ta opp i seg disse strømningene, kan være en stor mulighet for Venstre.

Partiet kan stå på barrikadene for det åpne fremfor det lukkede, det moderne fremfor det reaksjonære.

Selv om det kan provosere flertallet i befolkningen, gir det mindretallet enda bedre grunn til å stemme på partiet.

Om Venstre ikke våger, kan det fort bli et parti som samtlige velgere har som sitt andrevalg, og ingen har som sitt førstevalg.

Da venter fire (nye) år i skyggenes dal.

Innlegget var publisert i Aftenposten 25. april 2017.