Demokrati

Det er ikke kaos i norsk politikk

I Norge har vi fortsatt idylliske politiske forhold og en politisk situasjon som er temmelig stabil sammenlignet med de rystelsene enkelte andre land opplever. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 4. april 2017

Forleden skrev kommentator Frithjof Jacobsen i VG at vi nærmer oss «det store kaosvalget», og at norsk politikk er «mer uoversiktlig enn på lenge», fordi det hviler «et tykt lag av tåke» rundt alle spørsmål som har med regjering å gjøre. Det er morsomt skrevet, men det er en overdrivelse. Vil man se politisk kaos, bør man heller se til USA eller til enkelte andre land i Europa.

Som velgere må vi likevel venne oss til at ikke alt er slik det var før i tiden. For bare 15 år siden var det nærmest utenkelig for Arbeiderpartiet å danne regjering sammen med et annet parti.

I dag er oppfatningen, både til høyre og venstre i politikken, at man må samarbeide med andre partier for å få innflytelse.

Ingen har flertall alene, og ingen kan påregne støtte fra andre partier uten at de krever å få noe tilbake.

Ulike verdi- og konfliktakser

I det norske parlamentet greier alle partier å samarbeide med hverandre. De fleste vedtakene som blir truffet, er enstemmige.

Samtidig er det mange verdi- og konfliktakser i politikken som er med på å avgjøre hvilke partier som ligner mest på hverandre, og som derfor også samarbeider mest, for eksempel om å danne regjering. Høyre/venstre-aksen er alltid aktuell og kommer blant annet til uttrykk i de to statsministerkandidatene vi har, nemlig Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Men også andre akser er viktige, og nå for tiden ser vi blant annet hvordan by/land- eller nasjonal/internasjonal-aksene har fått økt betydning.

Og noe som kan gjøre det vanskelig for partiene, er at de ikke nødvendigvis plasserer og grupperer seg på samme måte på alle akser.

Pr. i dag vet vi, med stor grad av sikkerhet, at enten Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre blir statsminister etter valget. Men vi vet ikke nøyaktig hva slags regjering de vil lede. Man kan velge å kalle det «kaos», eller man kan se litt mer avslappet på det.

Ansvarlige politikere

For noe vet vi:

Vi vet at dersom Høyre, Frp, KrF og Venstre vinner valget, vil de fire partiene sette seg ned og forhandle om å få dannet en regjering.
Vi vet også at dersom Arbeiderpartiet, Sp og SV (og eventuelt Rødt) får flertall, så vil disse partiene forhandle.

Forhandlingene blir krevende i begge tilfeller, men sannsynligheten for at de vil komme frem til et resultat, er ganske stor.

Norske politikere er ansvarlige og vant til å finne løsninger, selv om det er vanskelig.

Og vi har lang erfaring med mindretallsregjeringer i Norge. Tåken er altså ikke så tykk som enkelte vil ha det til.

Grunnen til at Frithjof Jacobsen og andre snakker om kaos, er at de lurer på hva som skjer hvis partiene ikke lykkes med sine forhandlinger, hvis et parti kommer på vippen, hvis ett eller flere partier faller under sperregrensen, hvis Rødt kommer inn, eller hvis KrF skifter side. Men alt dette er det umulig å svare på på forhånd. Det er simpelthen en ligning med for mange ukjente.

Ufravikelige krav?

De som spår kaos, har likevel ett poeng: Situasjonen på borgerlig side er litt mindre avklart nå enn den var for fire år siden, og situasjonen på rødgrønn side er enda mer uklar og dermed også mindre avklart enn den var i 2005.

Alle partier, og særlig de små, har nemlig erfaring for at det ikke alltid er så lett å samarbeide.

Derfor bruker de nå mye krefter og ressurser på å posisjonere seg før valget på en måte de tror er klokt.

Senterpartiet og Fremskrittspartiet sier at de ikke vil støtte en regjering de ikke selv er med i. KrF og Venstre sier at de foretrekker en regjering sammen med Høyre, men uten Frp – og SV har stilt fem «ufravikelige» krav for å inngå i et formelt samarbeid med Arbeiderpartiet. Hvor absolutt vi skal oppfatte disse posisjonene er ikke godt å si.

Hvis for eksempel SVs krav virkelig er ufravikelige, kan vi allerede nå avskrive et samarbeid mellom SV og Ap.

Men det er det ingen som gjør. Alle regner med at de to partiene vil snakke sammen, dersom de vinner valget, selv om SVs krav er umulige å innfri. Det er ennå ingen som har funnet den trylleformelen som gjør at alle partier som samarbeider i eller om regjering, føler seg fullt ut fornøyd. For enkelte i Venstre og KrF har det vært vanskelig å forholde seg til Frp – men interessant nok ikke så mye på grunn av politikken, men snarere på grunn av den retorikken som enkelte fører, særlig i innvandringspolitikken.

Personlig tror jeg de to partiene hadde vært mer tjent med å gå inn i regjering i 2013. Det hadde ført til mer omfattende diskusjoner rundt regjeringens bord, men jeg tror det er lettere å bære et ansvar når man er innenfor og har innflytelse på alt enn når man står utenfor og bare har innflytelse på noe. Utenfor blir man dessuten «et lett bytte» for meningsmotstandere som ikke vil en så vel.

Senterpartiet og tidsånden

Det mest oppsiktsvekkende som skjer i norsk politikk for tiden, er Senterpartiets fremgang.

Den rimer godt med tendenser vi ser også i andre land, der det er fremgang for partier som er skeptiske til «eliten», til innvandring, handel, endring og sentralisering.

Når et parti gjør det så godt, utfordrer det de andre partiene, men på ulikt vis. Senterpartiets fremgang er ikke bare et problem for de borgerlige partiene, fordi de kan miste makten. Den er også en utfordring for Arbeiderpartiet, som kan bli tvunget til å føre Senterpartiets politikk, enda den, på viktige områder, står langt fra det som har vært Arbeiderpartiets politikk.

Men Senterpartiets fremgang skaper også muligheter for andre.

For Venstre, for eksempel, kan det være en inspirasjon å se at den nasjonalistiske og proteksjonistiske bølgen også kan øke oppslutningen om mer liberale og åpne alternativer. D66 i Nederland, Macron i Frankrike og Merkel og Schultz i Tyskland er alle eksempler på det. Perspektivmeldingens kapittel «Norge i verden» er nærmest et festskrift til globalisering og handel over landegrensene. Venstre kunne ha skrevet det, men Senterpartiet kunne aldri ha gjort det. Så langs visse dimensjoner er selv «sentrum» sterkt splittet.

Stortingsvalget i høst kan gi oss en rekke regjeringskonstellasjoner, avhengig av oppslutningen om og styrkeforholdet mellom partiene. Hvis dette er kaos, er det et kaos vi godt kan leve med.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 2. april 2017.