Formuesskatt

Ti punkter VG glemte

At VG er motstander av å redusere formuesskatten er godt kjent fra før. Men det er synd at VG ikke greier å fremme sitt syn på en mer saklig måte. Kristin Clemet svarer med ti punkter som VG ikke nevnte:

Kristin Clemet

Publisert: 13. mars 2017

I VG for 8.mars får vi presentert hele seks sider om formuesskatten.

Oppslaget gir et ufullstendig, feilaktig og tendensiøst bilde av intensjonene til de som mener at det er viktig å redusere eller fjerne formuesskatten og av argumentene for å gjøre det.

Her er ti punkter og poenger som VG ikke nevnte:

I et progressivt skattesystem er det de som har mest og tjener mest, som, både absolutt og relativt, betaler mest i skatt. Hvis det gis skattelettelser, innebærer dette at de som betaler mest skatt, som regel også får størst lettelser målt i kroner.
Skattelettelsene Høyre/Frp-regjeringen har gitt, er små målt mot det handlingsrommet regjeringen har hatt i den økonomiske politikken. Av et totalt handlingsrom på 147 milliarder kroner har 21 milliarder kroner, eller ca. 14 prosent, gått til lettelser i skatten. Resten har gått til å øke de offentlige utgiftene.
Cirka en fjerdedel av skattelettelsene på 21 milliarder kroner har gått til lettelser i formuesskatten. Hoveddelen av dette er redusert formuesskatt på primærbolig. Formuesskatten på arbeidende kapital er nominelt omlag uendret siden 2013. VG er opptatt av de 1600 personene som har over 100 millioner kroner i formue, dvs. 0,25 prosent av dem som betaler formuesskatt. 94 prosent av alle som betaler formuesskatt i 2017, har under 10 millioner kroner i formue.
VG etterlater inntrykk av at de aller rikeste er mest opptatt av å skaffe seg flere bad. Men for dem som har over 100 millioner kroner i formue, er ca. 84 prosent av likningsformuen investert i bedrifter og arbeidsplasser. Og selv om skatten ilegges eieren av bedriften, er den beregnet av bedriftens verdi.
I et samfunn som ønsker økt velstand og velferd, er det nødvendig at mennesker som har eller tør å låne penger, investerer dem, og at de gjerne gjør det i bedrifter som er aksjeselskaper, og at de betaler skatt når bedriften går med overskudd. Slik er det i alle utviklede demokratier. Det spesielle i Norge er at man i tillegg må betale skatt av bedriftens verdi, til og med når bedriften går med underskudd. Det skaper et konkurransefortrinn for utenlandske bedrifter i Norge.
Det er ingen som har hevdet, slik VG påstår, at Norges rikeste er «trengende». Men bedriften deres kan trenge kapital. Og selv de rikeste har ikke nødvendigvis nok kontanter i banken eller under hodeputen som de kan betale formuesskatten med. Derfor må de over tid ofte tappe bedriften for ressurser som alternativt kunne gått til å trygge arbeidsplassene og til nye investeringer. Ifølge en undersøkelse fra 2008 hadde nesten 60 prosent av bedriftene finansiert eiernes formuesskatt ved å betale ut ekstra utbytte, mens andre eiere hadde tatt ut ekstra lønn, tatt opp private lån eller solgt deler av virksomheten – kanskje til utlendinger som slipper formuesskatt. Ifølge andre undersøkelser flytter mange av de større bedriftseierne helt ut av Norge for å unngå formuesskatt.
VG skriver at «er det én ting de fleste av dem», dvs. Norges rikeste, «hater, så er det skatt». Dette har VG ingen dokumentasjon for – snarere tvert om. Som Civita viser i rapporten «Norske eiere», har bedriftseiere ingenting imot å betale skatt, men de er opptatt av at skattesystemet stimulerer til, og ikke straffer, investeringer i næringsvirksomhet. Næringslivet støttet innføringen av utbytteskatt. For øvrig betaler de 10 prosent med høyest inntekt i Norge cirka 38 prosent av all personskatt. De betaler også mer enn den samlede skatten fra de 70 prosent med lavest inntekt.
Når utformingen av et skattesystem vurderes, må man alltid avveie hensyn til blant annet verdiskaping og fordeling. Formuesskatten svarer for cirka tre prosent av fordelingen i Norge. For den delen av formuesskatten som er knyttet til næringsvirksomhet, altså ca. 84 prosent av formuen til de aller rikeste, er tallet om lag 0,6 prosent. Og for å sette dette i perspektiv: Utbytteskatten, som Bondevik II-regjeringen foreslo, økte omfordelingen med om lag 4,5 prosent.
Det er generelt svært liten interesse i Norge for om økte offentlige utgifter eller økte skatter virker etter hensikten. Men det er svært stor interesse for om reduserte skatter virker. Blir det for eksempel flere arbeidsplasser av å redusere selskapsskatten eller formuesskatten? Alt slikt er vanskelig å måle, særlig på kort sikt, men forskning fra blant andre Menon Economics viser at lavere formuesskatt på arbeidende kapital er et godt tiltak for å få mer kapital til norsk, risikofylt eierskap i mindre bedrifter, særlig i distriktene og når det trengs omstilling. Og bedriftene selv er helt sikre: 11 norske næringsorganisasjoner har i mange år bedt politikerne fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. De fire ikke-sosialistiske partiene – Høyre, Frp, KrF og Venstre – har nå lovet å fjerne denne skatten, dvs. skatten på den delen av kapitalen som er næringskapital.
VG fremstiller blant andre Civita som en slags umoralsk håndlanger for «de rikeste» i formuesskattesaken. Jeg føler meg overhodet ikke truffet. Allerede i stortingsperioden 1989–93, da jeg var stortingsrepresentant og statsråd i en H/Sp/KrF-regjering, var det flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på næringsvirksomhet. Det skjedde likevel ikke.

Da KrF, Venstre og Høyre sammen gikk i regjering i 2001 (der jeg også var medlem) lovet de å styrke norsk eierskap «bl.a. gjennom nedtrapping av formuesskatten». Nedtrappingen ble ytterst beskjeden, så da utbytteskatten ble innført, fremla de tre partiene nye løfter. Bondevik II-regjeringens plan var da at «det legges opp til en halvering av formuesskatten i løpet av 2006 og 2007, hovedsakelig ved reduserte satser, økte innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. Formuesskatten trappes deretter videre ned med sikte på avvikling.»

Men dette ble heller ikke noe av. I stedet økte formuesskatten på næringsvirksomhet fra 2,2 til 6,9 milliarder kroner i 2013 – med en utbytteskatt det året på over åtte milliarder kroner i tillegg. Og siden 2013 er altså formuesskatten for mange næringsdrivende i realiteten gått opp på grunn av skjerpet verdsettelse av næringseiendom og verdistigning.

Jeg har altså ment det samme i svært mange år, og jeg syns argumentene for mitt syn har blitt stadig sterkere, fordi den internasjonale konkurransen har tiltatt, samtidig som nesten alle andre land har fjernet formuesskatten. I årene som kommer, tror jeg argumentene vil bli enda viktigere, fordi vi kommer til å bli mer avhengig av all annen næringsvirksomhet enn oljen.

VG, derimot, har skiftet mening. I dag skrives det bannbuller mot dem som vil fjerne formuesskatten – mens VG for fem – ti år siden gjerne skrev ledere under overskriften «Fjern formuesskatten», blant annet fordi den hadde «en rekke negative konsekvenser». Ifølge VG var den «spesielt skadelig» for små bedrifter, fordi det lønte seg å holde verdien av selskapet så lav som mulig, fordi mange ville kvie seg for å foreta investeringer som kunne gjøre bedriften større og bedre og føre til flere arbeidsplasser, fordi det var en særnorsk skatt, fordi den måtte betales uavhengig av om bedriften gikk med overskudd, fordi den kunne tappe bedriften for kapital, og fordi det var urimelig at de som skyter inn penger i sin egen bedrift, skulle straffes med formuesskatt. VG mente også at dette var dårlig næringspolitikk.

Norge går nå inn i en periode hvor vi igjen blir mye mer avhengig av gründere og vanlig næringsliv. Hva som får VG til å mene at formuesskatten nå er blitt mye mer riktig enn den var for fem – ti år siden, er ikke lett å forstå.

Kronikken var publisert i VG fredag 10. mars 2017.