Statsråder må ha god rolleforståelse, og de kan ikke hoppe inn i og ut av rollen.
Å hoppe ut og inn i rollen som statsråd. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten meninger:
Publisert: 10. februar 2017
Å være en del av landets utøvende politiske makt – regjeringen – er et ombud, ikke en vanlig jobb eller et ansvar du kan velge å skru av og på etter forgodtbefinnende. Det ser ikke ut til å plage vår nye justisminister.
Å bli utnevnt til statsråd er å bli valgt til et av de viktigste tillitsvervene man kan få. En statsråd skal selvsagt iverksette vedtakene som fattes av den lovgivende makt, Stortinget. Men de konstitusjonelle pliktene som følger med vervet strekker seg lengre enn dette.
Statsrådsvervet utfører man dessuten ikke bare på vegne av egne velgere, men på vegne av alle landets innbyggere. Det har over tid utviklet seg kultur, kutyme og mange uskrevne regler for denne viktige rollen, ikke uten grunn.
Fremskrittspartiet er inne i sin første periode som regjeringsparti. Det er kanskje ikke overraskende at partiets statsråder utfordrer kulturen og bryter noen uskrevne regler. For et par år tilbake så vi finansminster Siv Jensen tale regjeringens flyktningepolitikk midt imot, fordi hun var partileder Siv Jensen i øyeblikket. Og nylig kastet justisminister Per-Willy Amundsen seg ut i en Facebook-krangel med redaktøren i avisen Nordlys, som endte med at han beskyldte avisen for «fake news», og truet med boikott.
Amundsen mener at han ikke uttaler seg som statsråd, men «som 1. kandidat på Frps stortingsliste for Troms«. Men et slikt skille er selvsagt ikke mulig å trekke. Om du er statsråd, er du statsråd hele tiden – helt til du ikke er det lenger. Statsministerens kontor har for øvrig senere forsikret om at ingen statsråder kan boikotte enkelte nyhetsmedier.
Mangel på god rolleforståelse er ikke unikt for denne regjeringen. Også tidligere statsråder fra andre deler av det politiske spektrum har opptrådt lite statsmannsaktig og som partipolitiske kverulanter. Men det fritar ikke dagens regjering for ansvar.
Demokratiske institusjoner er i dag under press også i land med sterke, demokratiske tradisjoner. Det er typisk ikke selve systemet med frie valg som trues, men heller prosessene for utforming av politikk, prinsippene for maktfordeling og motvekt, og mindretallets rettigheter.
Et par statsråder som bommer på rollen, er selvsagt i seg selv ingen trussel. Men de bidrar til at vi tar noen små skritt i feil retning.
Å være statsråd er krevende. Men i tilfellene nevnt over, er det neppe kunnskap, kapasitet eller evne det står på, men viljen til å følge demokratiske tradisjoner. Det er synd at et konservativt – i ordets beste forstand – parti som Høyre ikke slår hardere ned på slik oppførsel. I verste fall, om det får utvikle seg over tid, kan det uthule vårt parlamentariske system og bane veien for mer kortsiktig politikk som orienterer seg etter folkeflertallets øyeblikksstemning.
Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 8. februar 2017.
Relatert
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?
Den kongelige motstandskraft
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
