Nasjonalismen i Europa
Det pågår en omfattende debatt, både i Europa og USA, om årsakene til at nasjonalismen er på fremmarsj. Og enkelt sagt er det mitt inntrykk at forklaringene kan deles i to grupper, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
Publisert: 26. august 2016
Terror, innvandring, globalisering og EU har satt fart i partier og bevegelser som ønsker at folk skal ha større selvbestemmelse i og over sitt eget land. De liberale og internasjonalt orienterte sentrum/høyre- og sentrum/venstre-partiene i Europa er satt under press fra mer ytterliggående, nasjonalistiske partier, som får stadig større oppslutning.
Ofte kalles disse partiene høyrepopulistiske eller høyreradikale eller, til og med, høyreekstreme. Men ordbruken er ofte upresis, og begrepene gir ikke så mye mening.
I den grad disse partiene har noe ideologisk til felles, er det antagelig riktigere å kalle dem «nasjonalkonservative». De er opptatt av å ta vare på nasjonen, skeptiske til islam og innvandring, internasjonal integrasjon og EU, og ofte nokså konservative i sosial- og familiepolitikken. Noen mener også at de ikke bryr seg så mye om fakta, og derfor avviser «eksperter» som skal fortelle dem hva som er «riktig». De er rett og slett i opprør mot det forandringsvillige etablissementet og eliten.
Men ikke alle disse partiene kan skjæres over én kam. Forskjellene er enorme. I Europaparlamentet fordeler de nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiene seg på minst tre forskjellige grupperinger, som ofte er svært uenige. Det er store forskjeller mellom Sannfinnene, Ukip, Front National og Jobbik.
Det pågår en omfattende debatt, både i Europa og USA, om årsakene til at nasjonalismen er på fremmarsj. Og enkelt sagt er det mitt inntrykk at forklaringene kan deles i to grupper.
I den ene gruppen legges det vekt på reelle, underliggende forhold. Den liberale politiske og akademiske eliten (som nok også kan omfatte meg selv) har fremstilt globalisering, teknologiske fremskritt, europeisk integrasjon og migrasjon som goder alle til slutt vil tjene på. Men i virkeligheten har ikke alle opplevd det slik. De som, mest konkret, blir truffet av at bedrifter flytter ut og arbeidsinnvandrere inn, har tapt, hvis de ikke har klart å omstille seg. Det er fortsatt riktig at handel og globalisering er bedre enn isolasjon, og at det kan gagne alle. Men det skjer ikke av seg selv.
Andre legger mer vekt på at de nasjonalistiske bevegelsene, og deres ledere, i seg selv fyrer opp under nasjonalismen. Mange av dem bruker sterke virkemidler, hardt språk, fordommer og splittende retorikk som hausser opp stemningen og gjør den mer hatefull enn den i utgangspunktet er. Donald Trump er et innlysende eksempel, men han er ikke alene. Også i Europa er det mange hard core-nasjonalister som særlig lar det gå utover muslimer. I den motsatte enden finner man lederen for Dansk Folkeparti, Kristian Thulesen Dahl, som, sammenlignet med Trump, fremstår som en dannet og moderat gentleman.
Men Thulesen Dahls linje har en pris. I Danmark svarer nå en firedel av befolkningen at de ønsker en strammere innvandringspolitikk enn den Dansk Folkeparti fører, og det er dukket opp tre nye partier som ønsker å føre en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk. Dette skjer selv om også de etablerte partiene er blitt langt mer restriktive enn de var før. Det er nå duket for et tettere samarbeid mellom sosialdemokratene og Dansk Folkeparti – et mønster vi også ser i andre land. Gradvis blir de nasjonalistiske partiene mer akseptert. Noen mener at det skyldes at disse partiene er blitt mer moderate, andre mener at det nesten er tvert om, og at det er de andre partiene som forandrer seg. Når representanter for de såkalte sentrum/venstre-partiene i Norge går inn for et nesten-forbud mot hijab i skolen, er det også en seier for Fremskrittspartiet.
Nasjonalkonservatismen er en gren av konservatismen som i seg selv hverken er farlig eller ond. Man kan være uenig, og den kan ta urovekkende former – men den kan selvsagt også være en helt harmløs form for «17.mai-nasjonalisme». Det er ikke feil å være glad i landet sitt.
Så hvordan står det til i Norge? Hvis vi ser bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, er det riktig å si at Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti. Men Frp er ikke nødvendigvis Norges mest nasjonalkonservative parti (selv om enkelte av partiets representanter er det). Fremskrittspartiet har en liberal eller liberalistisk opprinnelse og har for eksempel en positiv holdning til fri handel.
Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet, som kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering, og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll.
Det partiet som oftest omtales som Norges konservative parti, Høyre, står for en typisk liberal form for konservatisme, i likhet med blant annet Angela Merkels CDU. Høyre er opptatt av nasjonalstatens ve og vel, men partiet har også alltid vært tilhenger av internasjonalt samarbeid og integrasjon, og hatt et moderat og pragmatisk syn på innvandring. Europeisk konservatisme, og særlig nordisk konservatisme, er, som Lars Roar Langslet alltid påpekte, en liberal form for konservatisme.
Også på deler av venstresiden dyrker man EU-motstand, en skeptisk holdning til arbeidsinnvandring og anti-globalisering, men man har som regel en liberal holdning til innvandring fra land utenfor EU og en mer radikal sosial- og familiepolitikk.
De nasjonalistiske strømningene i Norge er uansett for en mild bris å regne sammenlignet med det vi ser ellers i Europa. En viktig årsak er nok at vi har hatt så god økonomi. I årene som kommer er det ikke sikkert økonomien blir like god. Men de nordiske landene har tradisjonelt vært flinke til å finne en god balanse mellom åpenhet og integrasjon – og trygghet for dem som mangler jobb eller muligheter til å delta i arbeidsmarkedet.
Det viser at vi kan finne løsninger som ikke innebærer isolasjon.
Kronikken var publisert i Morgenbladet fredag 26. august 2016.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.
«Buy European!»
Parolen Buy European! og opphavsmerket Made in EU er aktuelle. Dette skyldes behovet for å fremme EUs økonomi i internasjonal konkurranse, ikke minst med de endringer America First-politikken fører med seg.