Har de små partiene for mye makt?
Glem sentrum i norsk politikk. Nå er det blokkdannelser, nisjer og sakseierskap som gjelder, skriver Jan Erik Grindheim i VG.
Publisert: 16. mars 2016
Glem sentrum i norsk politikk. Nå er det blokkdannelser, nisjer og sakseierskap som gjelder.
I et representativt demokrati må det regjerende partiet ha støtte i parlamentet, men det trenger ikke å ha flertall. Det kan danne en koalisjonsregjering for å få flertall, regjere med mindretall alene eller med andre partier, og søke støtte fra sak til sak, slik Erna Solbergs regjering av Høyre og Frp gjør i inneværende stortingsperiode.
Norge er blant de landene i Europa hvor mindretallsregjeringer er blitt regelen heller enn unntaket. Statsviteren Kaare Strøm har kalt det et politisk system med «mindretallsregjeringer og flertallsstyre». Hvilke demokratiske utfordringer følger med et slikt system, og hvordan vil det påvirke kampen om velgernes gunst frem mot stortingsvalget i 2017?
Blokkdannelser har endret norsk politikk
Gjennom de tre siste stortingsvalgene har to motstridende blokker utkrystallisert seg langs høyre/venstre-aksen i norsk politikk. På borgerlig side har vi i dag Høyre og Frp, med støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, mens vi på sosialistisk side har Arbeiderpartiet og de tidligere partnerne i den rødgrønne alliansen, Senterpartiet og SV.
Miljøpartiet De Grønne, som har én representant på Stortinget, definerer seg i likhet med de selverklærte sentrumspartiene, KrF, Senterpartiet og Venstre, som blokkuavhengige, men så langt har de oftere stemt med venstre- enn høyresiden på Stortinget.
Det er derfor vanskelig å få øye på noe sentrum på høyre/venstre-aksen i norsk politikk når vi ser frem mot stortingsvalget i 2017.
Fra støtte- til nisjepartier
Årsaken til blokkdannelsene er at de små partiene på Stortinget – inkludert det litt større Frp, er blitt mer opptatt av å finne egne politiske nisjer og spesielle saker, enn å definere seg som støttepartier til Høyre og Arbeiderpartiets bredere og mer helhetlige politikk. SV har trukket Arbeiderpartiet mot venstre og Frp Høyre mot høyre, mens de tidligere sentrumspartiene har blitt tvunget til å velge side.
Dette har påvirket velgerne. Valgundersøkelser viser at velgernes preferanser har skiftet mer innad enn mellom disse to blokkene de siste årene, og vært med på å rive grunnen under et sentrumsalternativ langs høyre/venstre-aksen, til fordel for en langt mer saksorientert politikk.
På borgerlig side er Høyres største utfordring et Frp som vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk, mens støttepartiene KrF og Venstres krever det motsatte. På sosialistisk side sliter Arbeiderpartiet med at Senterpartiet primært taler jordbrukets og distriktenes sak, mens SV rendyrker sin miljøprofil samtidig som partiet forsøker å få sakseierskap til barnehager, skole og utdanning.
Da SV forlot det rødgrønne samarbeidet i januar i år, satte partileder Audun Lysbakken navn på hva som menes med å gå fra å være et støtteparti til å bli et nisjeparti: «Skal vi inn i regjering, må vi få gjennomslag for våre viktigste saker».
Styrke eller svakhet for demokratiet?
Så lenge de små partiene, med sine «viktigste saker», trengs som koalisjonspartnere for Høyre og Arbeiderpartiet, vil de kunne få en makt og innflytelse på politikken som går langt utover den støtten de har blant velgerne. Dette kan bli en demokratisk utfordring ved stortingsvalget i 2017. Spesielt hvis norsk økonomi svekkes og det må gjennomføres mer omfattende politiske prioriteringer enn det vi har vært vant til de siste årene.
Ved stortingsvalget i 2013 fikk nisjepartiene totalt 42,4 prosent av stemmene. Disse fordelte seg på Frp med 16.3 prosent, KrF 5,6 prosent, Sp 5.5 prosent, Venstre 5.2 prosent, SV 4.1 prosent, MDG 2,8 prosent og Rødt 1,1 prosent, mens Høyre fikk 26.8 prosent og Arbeiderpartiet 30.8 prosent.
Det vil si at det sitter fem partier på Stortinget som knapt kom over sperregrensen ved siste stortingsvalg, men som likevel kan få stor innflytelse på politikken fordi de trengs som koalisjonspartnere i en styringsdyktig regjering.
Er dette en styrke eller svakhet ved det norske demokratiet?
Innlegget var publisert i VG tirsdag 15. mars 2016.
Relatert
EU kan bli Sylvis mareritt
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?
Den kongelige motstandskraft