Tillit og ulikhet

Noen mener at tilliten svekkes hvis det kommer flere kvoteflyktninger til Norge – andre, som Marte Gerhardsen, mener at tilliten svekkes, hvis formuesskatten fjernes. Men skal vi ta vare på den høye tilliten vi har i Norge, er det viktig at vi hever oss litt over den dagsaktuelle partipolitiske debatten, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 15. juli 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Marte Gerhardsen er tydeligvis på jakt etter en debatt.

I to innlegg har hun nå kommentert min kronikk av 21.juni, der jeg skrev om forholdet mellom ulikhet og tillit. I sitt første innlegg (25.6.) påsto hun at jeg hadde «misforstått» viktige sider ved debatten, hvilket jeg tilbakeviste i mitt innlegg 27.juni. I sitt andre innlegg (1.7.) påstår så Gerhardsen i stedet at jeg forsøker «å så tvil om» at den økte ulikheten i Norge siden 1980-tallet har vært skadelig for veksten, og at det er «dokumentert» av OECD. Nå vil hun dessuten gjerne diskutere noe annet, nemlig formuesskatten.

Gerhardsen er tydeligvis glad i å diskutere med stråmenn, og presisjonsnivået er ikke høyt – men hun skal få svar.

Jeg har overhodet ikke skrevet om virkningen av (den meget beskjedne) økningen i økonomisk ulikhet i Norge siden 1980-tallet. Men det vi vet, er at tilliten i samme periode har økt, og at den økonomiske veksten har vært høy. Dermed er det vanskelig å påstå at den økte ulikheten har vært «skadelig for veksten».

Jeg er, i motsetning til Gerhardsen, tilhenger av å fjerne formuesskatten. Mitt viktigste argument er at den på sikt virker negativt for privat og lokalt eierskap, og at jeg mener det er viktig for verdiskaping, innovasjon, omstilling og sysselsetting at vi ikke bare har statlige og utenlandske eiere av næringsvirksomhet i Norge. Det hadde vært strålende om man kunne fjerne formuesskatten bare for såkalt arbeidende kapital, men det har, ifølge Finansdepartementet, vist seg teknisk vanskelig.

Formuesskattens omfordelende virkning er forsvinnende liten. Det som betyr mest for fordelingen i Norge, er velferdsstaten og offentlige overføringer. Skattesystemet betyr langt mindre, og bare én prosent av fordelingen kommer fra formuesskatten. Formuesskatt fra næringsvirksomhet, som er den skadelige delen av skatten, og som for øvrig først og fremst betales av de aller rikeste, bidrar så å si ikke til omfordeling overhodet – nettopp fordi den «tas fra» næringsvirksomhet. Så å si alle andre land har fjernet formuesskatten. Det skaper også en urimelig konkurranseulempe for norske bedrifter.

Alle er enige om at de med de høyeste inntektene, skal betale skatt. Spørsmålet er bare om en formuesskatt er den beste måten å gjøre det på. Dette får vi forhåpentligvis rik anledning til å diskutere mer seriøst i forbindelse med oppfølgingen av Scheel-utvalgets innstilling. For øvrig kommer uansett den desidert største delen av de rikeste skattebidrag fra bedriftene.

Det er merkelig at Gerhardsen fortsatt ikke forstår at et tiltak som kan gi en viss økning i den målbare ulikheten på kort sikt, kan være nødvendig for å sikre velferden og høy grad av likhet på lang sikt. Jeg har nevnt eksempler, men det finnes flere. Bakgrunnen for at Stoltenberg II-regjeringen nedsatte Scheel-utvalget, var jo bl.a. at det kunne være nødvendig å senke skattene for å sikre konkurransekraft, vekst og velferd i fremtiden. Dette anbefaler for øvrig også OECD, selv om Gerhardsen unnlater å kommentere det.

Et hovedpoeng i mitt første innlegg var å vise hvordan enkelte aktører i debatten om ulikhet og tillit dessverre overdriver og fremmer unyanserte skremsler om hva som kan svekke tilliten i Norge. Noen mener at tilliten svekkes hvis det kommer flere kvoteflyktninger til Norge – andre, som Marte Gerhardsen, mener at tilliten svekkes, hvis formuesskatten fjernes. Men skal vi ta vare på den høye tilliten vi har i Norge, er det viktig at vi hever oss litt over den dagsaktuelle partipolitiske debatten.

Og med dette ønsker jeg Marte Gerhardsen god sommer!

Innlegget er publisert i Aftenposten onsdag 15. juli 2015.