KrFs retorikk
Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk, blogger Kristin Clemet.
Publisert: 20. mai 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha «et enormt ansvar» for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF «har ønsket», kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. «Nå er det nok!», sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne «synke lavere». Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.
Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å «trekke innvandringskortet» i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.
Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF – altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet – blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF – og den bidrar generelt til å forsure debatten.
Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken «tar av» på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand?
Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.
En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at han mener at «KrF må vurdere begge alternativer».)
Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av «nestekjærlighet» og «solidaritet». De «deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet», noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en «øyeåpner» for mange i KrF å se «hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden». Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en «hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste».
Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?
De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er «dypt uenige», og der altså KrF står for «nestekjærlighet», mens Frp står for en «kald» og «hensynsløs» politikk «også når det går utover de svakeste», er «synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk».
Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?
La oss ta sak for sak:
Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet – og KrF og Venstre for den sakens skyld – virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den «byrdefordelingen» EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke «de samme pengene», men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)
Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) «hensynsløse» forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før.
Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven – for øvrig ytterligere et av de «hensynsløse» standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal «legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen», og, videre, at «de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes». Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest «hensynsløst», er ikke så godt å si.
Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at «hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast», samtidig som tilbudet til rusavhengige skal «styrkes».
Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk.
Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det «går litt varmt» f.eks. for Per Sandberg.
Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.
Men det tjener kanskje samarbeidet.
Innlegget er publisert på Clemets blogg onsdag 20. mai 2015.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Stein Erik Hagen: Selfmade, innovativ, samfunnsinteressert og raus
Sivilsamfunnet
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
