Omstilling – av hva?

Tiden er inne for det tunge omstillingsarbeidet – med mindre det hele får smuldre bort i særinteresser og hjertesaker, skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv.

Kristin Clemet

Publisert: 13. mars 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Ved starten av Regjeringens budsjettarbeid for 2016 er beskjeden fra statsministeren klar: Vi må omstille oss. Norge kan enten bli «et billigere land, med lavere lønninger og mindre velferd», eller vi kan bli «et smartere land». Solbergs problem, mener DN (10.3.), er at «den omstillingen hun etterlyser, i liten grad kan vedtas på budsjettkonferanser. Den må skje i næringslivet ved at eksisterende og nye bedrifter finner nye markeder og nye nisjer», mens «politikernes bidrag til at denne omstillingen blir vellykket, først og fremst (er) å bruke mindre penger over offentlige budsjetter».

DN har delvis rett, men jeg tror mange undervurderer hvor vanskelig denne omstillingen vil bli for norske politikere.

Kort fortalt styrer Norge mot et underskudd på statsbudsjettet i 2060 på om lag seks prosent av BNP for fastlands-Norge. Men underskuddet kan lett bli mye større. Hvis politikerne fortsetter å øke standarden på velferdstjenestene, slik de hele tiden lover, kan underskuddet komme opp i nærmere 20 prosent. Og reduserer vi arbeidsinnsatsen, vil det bli enda større. Vi vil få underskudd senest en gang på 2020-tallet, og deretter vil det bare øke.

Norge skal altså ikke bare omstille seg til en mindre oljeavhengig og grønnere økonomi. Vi skal også omstille oss til et samfunn med langt større omsorgsforpliktelser. I 1970 måtte 10 personer i arbeidslivet forsørge to personer. I 2060 må de forsørge fire personer.

Hvordan skal Solberg-regjeringen møte denne utviklingen?

Den må greie tre ting som norske politikere ikke har brydd seg om på lenge:

Den må dempe utgiftsveksten, slik DN skriver. I 2015 vokser allerede utgiftene mer enn økonomien generelt, hvilket betyr at offentlig sektor både absolutt og relativt sett blir enda større. Men jo mer utgiftene øker, jo mindre blir handlingsrommet siden.
Den må styrke og bedre arbeidstilbudet. Trenden i Norge er at vi jobber stadig mindre, samtidig som vi bevilger oss mer velferd. Men det regnestykket går ikke opp. Hadde vi arbeidet like mye som i Sverige, hadde i hvert fall deler av problemet vært løst.
Den må øke produktiviteten i offentlig sektor. Dersom vi kan få mer igjen for pengene vi bruker i offentlig sektor, vil det gjøre det lettere å finansiere fremtidens velferd.

Alt dette er vanskelig, fordi vi har en politisk kultur i Norge som er sterkt preget av at vi i lang tid nærmest har badet i penger. Reelle kutt i offentlige utgifter er nesten et ukjent fenomen i Norge. Viljen til å prioritere er liten. Og evnen til å gjennomføre reformer som i første omgang smerter, er heller ikke sterk. De åtte rødgrønne årene vi har lagt bak oss, fremstår som et historisk høydepunkt: Aldri har vi hatt så mye penger og gjort så lite for å bygge et bedre fundament for fremtiden. Vi fikk pensjonsreformen i privat sektor, og det var bra – men ellers var det ganske reformfattige år.

Høyre/Frp-regjeringen har igangsatt arbeidet med mange viktige tiltak og reformer.

Noen av dem, som f.eks. uførereformen og endringene i arbeidsmiljøloven, vil kunne bidra til å styrke arbeidstilbudet. Samtidig erkjenner Regjeringen at pensjonsreformen ikke er tilstrekkelig for å tette gapet mellom statens inntekter og utgifter, og at det er viktig å bringe offentlig tjenestepensjon mer på linje med pensjonsordningene i privat sektor. Og skal arbeidstilbudet bli bedre, må det fortsatt satses på utdanning.

Andre reformer, som f.eks. kommunereformen, strukturreformen i høyere utdanning, samferdselsreformene og politireformen, som alle retter seg mot forvaltningen selv, kan bidra til å styrke produktiviteten i offentlig sektor og gi oss mer igjen for pengene.

En tredje type tiltak er rettet mot næringslivet og privat sektor ved at man reduserer skatten på bedriftene, styrker konkurransen og bidrar til forenkling og innovasjon.

Men dette er bare begynnelsen. Om noen år vil vi sannsynligvis også få en debatt om f.eks. sykelønnsordningen, om lavere kvalitetsvekst i offentlig velferd, flere og høyere egenandeler og mer radikale omlegginger av skattesystemet. Men dette overlater nok dagens politikere til de som er yngre.

Det som blir spennende nå, er om Høyre/FrP-regjeringen, sammen med Venstre og KrF, greier å starte det tunge omstillingsarbeidet – eller om resultatene smuldrer bort i særinteresser og hjertesaker. Det holder nemlig ikke at noe er godt tenkt, hvis det ikke blir gjennomført. Da risikerer vi å stå igjen med noen nye ideer, men de samme gamle løsningene.

Og det har Norge ikke råd til.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv fredag 13. mars 2015.