Brennpunkt: Et kinderegg eller en missing link?
En mer realistisk presentasjon må ta utgangspunkt i at det er sannsynlig og nødvendig med en viss standardvekst i offentlige tjenester også i fremtiden, og at det er sannsynlig at befolkningen fortsatt vil ta ut økt velstand i mer fritid. Det leder til et stort finansieringsbehov i fremtiden, dersom vi ønsker å oppretteholde en skattefinansiert velferdsstat som er omtrent slik den er i dag, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 4. april 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Forleden tok NRK Brennpunkt opp et viktig og interessant tema:
Hvordan skal vi greie å finansiere velferdsstaten i fremtiden?
I utgangspunktet er nok alle enige om dette: Det er arbeidet som finansierer velferden.
Spørsmålet Brennpunkt tok opp, er om det er sant at vi må arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat – eller om vi kan finansiere den uten å arbeide mer – ja, kanskje til og med ved å arbeide mindre?
Kinderegget Brennpunkt presenterte, var at vi i fremtiden kan redusere arbeidstiden til seks timer pr dag og likevel greie å finansiere velferdsstaten – bare vi betaler litt mer i skatt. Brennpunkts anslag (beregnet av SSB) var at vi i gjennomsnitt må betale ca. 50 pst i skatt, noe Brennpunkt mener vi vil være villige til, fordi vi uansett vil være mye rikere enn vi er i dag, også etter at vi har betalt skatt. Brennpunkt illustrerte dette ved å vise at vi vil ha dobbelt så mange hus, dobbelt så mange biler osv. og, altså, mye mer fri.
Ingenting hadde vært bedre enn om dette hadde vært sant. Problemet er bare at det er en «missing link» i denne presentasjonen. Den bygger nemlig på et premiss som ikke er realistisk, og som – såvidt jeg kunne bedømme – ikke kom frem i Brennpunkt-programmet.
Premisset er at det er dagens velferdsstat vi skal finansiere. Brennpunkt forestiller seg altså at den private velstanden skal mer enn dobles (ved sekstimersdag) eller tredobles (uten sekstimersdag), mens den offentlige velstanden skal være som i dag. Det er det samme som å si at vi i dag ville akseptert 1960-tallets standard på f.eks. eldreomsorgen, mens alt annet er slik det er i dag.
Dette er selvsagt helt urealistisk – av mange grunner.
En grunn er at det ikke er noe parti (og neppe noen velgere) som ønsker seg en slik utvikling. Samtlige partier har gått til valg på fortsatt kvalitetsvekst i offentlige tjenester. Ja, kvaliteten i tjenestetilbudet i 2014 er allerede høyere enn det SSBs beregninger tar utgangspunkt i – nemlig standarden i 2011. (SSBs beregninger bygger på Perspektivmeldingen, som ble fremmet i 2013 og baserer seg på tall fra 2011.)
Det er også helt urealistisk å forestille seg at velferdsstaten kan bevare legitimitet i en situasjon med enorm (vekst i) privat velstand og ingen vekst i den offentlige velstanden. Mange vil da kjøpe seg private tjenester i stedet – f.eks. en sykehjemsplass til mor eller far som holder en bedre standard enn det offentlige tilbyr. Slik sett kan man si at det Brennpunkt presenterer, egentlig er en omfattende privatisering av velferdsstaten, hvilket igjen betyr at pengene vi har, ikke bare kan gå til flere hus og biler, slik Brennpunkt etterlot inntrykk av – men at de i stor grad også må gå til å kjøpe helsetjenester og omsorg.
Brennpunkts påstand om at vi kan finansieres fremtidens velferdsstat bare ved å øke skatten, holder altså ikke mål. Det er i så fall en velferdsstat som, sammenlignet med resten av samfunnet, holder en svært dårlig standard.
Det hadde vært interessant om vi hadde et parti som sa det rett ut: Vi ønsker at folk skal kunne jobbe mindre og betale ca. 50 pst skatt – og derfor ønsker vi ikke å bygge velferdsstaten videre ut. Men såvidt jeg kan se, er det ingen partier som sier det.
En mer realistisk presentasjon må ta utgangspunkt i at det er sannsynlig og nødvendig med en viss standardvekst i offentlige tjenester også i fremtiden, og at det er sannsynlig at befolkningen fortsatt vil ta ut økt velstand i mer fritid. Det leder til et stort finansieringsbehov i fremtiden, dersom vi ønsker å oppretteholde en skattefinansiert velferdsstat som er omtrent slik den er i dag. Og spørsmålet blir: Hvordan skal vi greie å dekke dette finansieringsbehovet?
Økt skatt i fremtiden, f.eks. i form av egenandeler, kan være en del av løsningen, men helt åpenbart ikke hele løsningen.
Tiltak som kan få, i hvert fall noen av oss, til å arbeide mer, er også viktig – sammen med andre tiltak som kan styrke produktiviteten i økonomien.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 4.4.14.
Mer fra bloggen
«Noen er bare bedre enn andre»
Forvirrende og tendensiøst. Det er Kaski & Kalles metode.
Økonomiske systemer og modellerUlikhet
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Hvorfor ikke heller et protesttog mot arbeidsministeren og NAV?
Trygder og pensjonerVelferdsstaten
Kunnskapsbasert eller stemningsbasert skolepolitikk?
