Eutanasi og abort
Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål. Derfor bør også fastleger som ikke har samvittighet til å henvise til abort, få lov til å være fastleger, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 31. januar 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Bloggen jeg skrev i går, har blitt likt av mange, mislikt av andre – og lest av desto flere.
Noen mener at sammenligningen mellom abort og eutanasi er god – andre mener det er helt galt å sammenligne de to fenomenene. De som er kritiske, har ikke argumentert så mye, men de har karakterisert: De mener at jeg har prestert et «lavmål» i debatten, er «stygg» og «tåkelegger» det debatten dreier seg om – mens Hege Ulstein i Dagsavisen mener at «bunnen er nådd» når jeg sammenligner «abort, som er fullt lovlig og lite kontroversielt, med aktiv dødshjelp, som er både omstridt og forbudt».
Jeg er uenig. Jeg mener sammenligningen er presis. Jeg er selvsagt klar over, slik det også fremgår av bloggen min, at eutanasi ikke er tillatt i Norge i dag. Men det er ikke et urimelig tankeeksperiment å anta at det kan bli tillatt i fremtiden. Pr i dag tillater både Belgia, Nederland og Luxemburg eutanasi – mens USA og Sveits tillater såkalte legeassisterte selvmord. Og i Norge viser flere meningsmålinger at det er et overveldende flertall for eutanasi.Også den danske regjering har åpnet for debatt om innføring av aktiv dødshjelp i Danmark etter at meningsmålinger viser at sju av 10 dansker er for.
Formålet med å gjøre en slik sammenligning er å provosere tanken. Ofte er det på den måten man greier å reflektere over vanskelige etiske og moral-filosofiske spørsmål: Hva ville vi ment om å gi fastlegene en reservasjonsmulighet, dersom det dreide seg om henvisning til eutanasi?
Jeg forestiller meg at mange da ville mene at en reservasjonsadgang ville være et selvsagt gode, og at vi ikke ville være så bekymret over leger som eventuelt ville «krenket» pasienter ved å si nei til dødshjelp. Leder i Legeforeningen, Hege Gjessing, uttalte da også dette på et frokostmøte i Civita: Blir det tillatt med eutanasi i Norge, må legene få anledning til å reservere seg, både mot å utføre og henvise til «behandlingen».
Anders Giæver i VG mener det er merkelig at jeg tror at en eventuell fremtidig aktiv dødshjelp-ordning vil bli administrert av fastlegene. Men helt utenkelig er det ikke. I Nederland, der leger ikke plikter å henvise til eutanasi, har likevel legeforeningen uttalt at også de legene som er prinsipielle motstandere av eutanasi, bør ha plikt til å henvise videre. Debatten er altså ganske parallell.
Eutanasi er foreløpig en fremmed tanke for mange i Norge, mens abort er normalisert. Det kan ha sammenheng med den typiske utvikling enkelte forskere mener å se i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering – som bl.a. fører til at toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre – slik vi nå ser i abortspørsmålet i Norge. «Undergrunnsposisjonen» i Norge i dag er ikke å være for abort – men å være mot. I Nederland og Belgia er kanskje det samme i ferd med å skje når det gjelder eutanasi.
Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. Jeg er selvsagt klar over at noen mener at et liv som ikke er født eller ikke har nådd et visst antall uker i mors liv, ikke er like mye verdt som et født liv – mens andre vil mene at det, i en viss forstand, er verre å ta et ufødt liv, fordi fosteret – i motsetning til en som ønsker aktiv dødshjelp – ikke selv kan la høre fra seg.
Men samme hva man selv måtte mene om dette, er det vesentlige noe helt annet – nemlig at det må være mulig å forstå at det finnes mennesker – også leger – som mener at både abort og eutanasi er å ta liv, og at dette er uforenelig med deres egne, grunnleggende verdier og samvittighet. Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk.
Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.
Derfor bør også fastleger som ikke har samvittighet til å henvise til abort, få lov til å være fastleger – så lenge dette ikke går utover kvinners lovbestemte rett til å få abort.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 30.1.14. Se også:
Civita-notat: Samvittighetsfrihet og fastlegers reservasjonsrett
I dette felles notatet fra tankesmiene Skaperkraft og Civita argumenteres det for fastlegers reservasjonsrett. Det gjør vi samtidig som vi anerkjenner at dette er svært vanskelige spørsmål. At alle pasienter skal sikres et godt helsetilbud, inkludert retten til å få utført abort i tråd med norsk lov, er et krav som må oppfylles. Men vi mener at dette kan forenes med fastlegers reservasjonsrett, gjennom gode praktiske ordninger som sikrer alle pasienter et godt tilbud, samtidig som fastleger kan utføre sitt arbeid uten å gå på akkord med egen samvittighet.
Notatet innledes med en grundig gjennomgang av aktuelle lover, forskrifter og tidligere uttalelser fra involverte instanser og deretter følger en drøfting av de etiske argumentene.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_17_2012
Mer fra bloggen
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
Venstres magefølelse
Ny abortlov
