Velferdsstatens fremtid: Hør på de unge!
Heldigvis har ungdomspartilederne skjønt det, og foreslår reformer. Det er ungdommene som er utålmodige. De vil gjennomføre reformer mens vi ennå er i en overskuddssituasjon. De etablerte politikerne ser heller ut til å skyve problemene foran seg. Da blir det demografien, i kombinasjon med et dårligere oljemarked, som vil tvinge frem reformer, skriver Mathilde Fasting hos Nettavisen.
Publisert: 12. august 2013
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
I dag oppfordres unge velgere til å stemme i mange aviser. Aftenposten har en ekstra forside og mange sider redaksjonelt stoff om unge og valget. Ungdomspartilederne har mange gode forslag til hva vi bør være opptatt av i valgkampen. Men for at de unge skal bli hørt, må de engasjere seg og stemme.
Om 20 år kan den norske staten gå i minus. Civita har sett på de optimistiske forutsetningene Perspektivmeldingen bygger på. Det er særlig to av forutsetningene som har store betydning for bærekraften vil velferdsstaten. Den første er kvalitetsveksten innen offentlige helse- og omsorgstjenester. De siste tiårene har det vært en kvalitetsøkning i disse tjenestene på rundt 1,5 prosent årlig. Om de politiske partiene ikke endrer retning, er det rimelig å vente at denne kvalitetsveksten vil vare ved en god stund og først vil få en lavere veksttakt når det blir tydelig at velferdsstaten står under press.
Den andre overoptimistiske hovedforutsetningen er at dagens arbeidsinnsats vil ligge fast. De siste 20 årene har arbeidsinnsatsen i gjennomsnitt vist en stabil, nedadgående trend. At fritid verdsettes mer når vi blir mer velstående, er ikke overraskende, og det er lite realistisk å anta et linjebrudd i arbeidsinnsatsen, uten at det samtidig støttes opp av endret politikk.
Hovedbudskapet fra Perspektivmeldingen den rødgrønne regjeringen valgte å vektlegge var: Dagens kvalitetsnivå på offentlige tjenester i 2060, og dagens arbeidsinnsats i 2060. Det vil gi et årlig budsjettunderskudd på 140 mrd. 2013-kroner. Uansett hvilken regjering vi får etter valget, vil den love økt kvalitet på de offentlige tjenester.
Dersom vi i 2060 antar at kvalitetsveksten innen offentlige helse- og omsorgstjenester de siste tiårene har fortsatt veksten på 1,5 prosent årlig, og vi fortsetter trenden med redusert arbeidsinnsats, vil det årlige budsjettunderskuddet i 2060 være på over 500 mrd. 2013-kroner, ikke 140 mrd. 2013-kroner, som en videreføring av dagens velferds- og arbeidsinnsatsnivå vil føre til.
Dette er forhold som unge velgere bør være opptatt av. Dersom vi både vil fortsette å øke kvaliteten på de offentlige tjenestene, samtidig som vi arbeider mindre, er det de som er unge i dag som vil merke innstramningene. De må enten arbeide mer, betale mer skatt eller oppleve et redusert velferdstilbud – uansett blir det blir det en kombinasjon som er vanskelig å selge politisk.
Heldigvis har ungdomspartilederne skjønt det, og de foreslår også reformer. Det er ungdommene som er utålmodige. De vil gjennomføre reformer mens vi ennå er i en overskuddssituasjon. De etablerte politikerne som i dag fører valgkamp, ser heller ut til å skyve problemene foran seg. Da blir det demografien, i kombinasjon med et dårligere oljemarked, som vil tvinge frem reformer når oljefondet for lengst er borte.
Foreløpig har de politiske partiene, uansett farge, bevilget omtrent like mye penger til velferd, noe Civita viser i rapporten Spiller det noen rolle? Dagens valgkamp handler om mye av det samme, mer penger er ofte løsningen. Det tror ikke ungdomspartilederne noe på og kaller dagens partiledere for uansvarlige.
Ifølge dem er festen snart over. Flere av ungdomspartiene, blant annet KrF, Venstre og Høyre, vil stramme inn sykelønnsordningen. Det er jeg enig i, og hvorfor kan du lese om her. Dessuten vil de behovsprøve flere velferdsordninger. Noen av de ordningene som gjelder familiepolitikken har jeg skrevet om her. Flere av dem kan behovsprøves. Dessuten må vi arbeide lenger. Det nytter ikke å bruke de 25-30 første årene av livet til utdanning, deretter jobbe i 30 år, og så gå av med pensjon når man er 62 år. I 1967 var pensjonsalderen 70 år, mens forventet gjennomsnittlig levetid for menn var 71 år. I dag kan flere som pensjonerer seg når de er 62 år faktisk være pensjonister lengre enn de er yrkesaktive.
De unge får ikke bare strammere statsfinanser å hanskes med. De får klima- og miljøutfordringer også. Heldigvis er ungdommene ikke bare kritiske og alvorlige. Det vil ikke bare handle om mer skatt, lengre arbeidsdager og store miljøutfordringer. Ungdomspartiene vil satse på innovasjon og kunnskap, de vil få flere inn i arbeidslivet og er selv klare for å arbeide mer og lengre.
Når Prableen Kaur i Aftenposten i dag oppfordrer unge til å bruke stemmeretten, er det bra. Men hun har ikke rett i at ungdommen ikke blir hørt etter valget. Ungdomspartilederne har ofte vist seg mer ansvarlige og mer langtidstenkende enn de voksne. Og det er ungdommen som vil få rett. Samtidig er det også ungdommen som må takle fremtidens utfordringer. Min oppfordring til dem er derfor: Stem for å bli hørt.
Innlegget er publisert på Fastings blogg hos Nettavisen, 12.8.13.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
