Arbeiderpartiet er ikke et frihetsparti

Alle vil være liberale, og norske sosialdemokrater har skjønt at frihet er populært. Men Arbeiderpartiet ser aldri ut til å komme lenger enn til en diskusjon som dreier rundt partiets selvbilde som de kloke, ansvarlige voksne som er litt oppgitt fordi folk ikke forstår at de egentlig er snille, skriver Torstein Ulserød i Dagsavisen.

Torstein Ulserød

Publisert: 15. mai 2013

Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita

Per Fugelli hevdet i Dagbladet nylig at «det er Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som har bygget den personlige og politiske friheten i dette landet.» Arbeiderpartiet er de snille i norsk politikk, kunne Fugelli fortelle.

Dette vet han fordi rød er en varm farge. Men Arbeiderpartiet har de siste årene ikke hatt mot til å stå frem som det frihetspartiet det er, ifølge Fugelli. Nå er tiden inne for å «gå til valg med sang og spill som Frihetspartiet».

Arve Thorsen (Oslo Ap) og Lars Martin Mediaas (tankesmien Progressiv og Oslo Ap) fulgte opp Fugellis «ømme kjærlighetserklæring» i Dagsavisen (17.4). De var heller ikke i tvil: «Arbeiderpartiet har gitt friheten til det norske folk». Thorsen og Mediaas synes imidlertid det er «synd» at noen «opplever» at det ikke er slik. Jens Stoltenberg brydde seg lite med hva folk opplever i sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte, og slo bare fast at vi alle har «fått vår frihet» på grunn av Arbeiderpartiets politikk.

Jo da, Stoltenberg og andre sosialdemokrater har et poeng. Det er rimelig å hevde at mange i dag har større frihet, i betydningen muligheter, delvis takket være sosialdemokratisk politikk. Problemet med sosialdemokrater og frihet er altså ikke at de ikke har noen gode svar, for det har de. Problemet er, i tillegg til den grenseløse selvtilfredsheten, at det er lett å tenke at de ikke egentlig skjønner spørsmålet.

Så la oss starte med spørsmålet. Hva er frihet? Det er selvsagt ikke mulig å gi noe uttømmende svar på det, og særlig ikke i en kronikk. Men noen grunnleggende begreper kan være nyttige.

Positiv og negativ frihet er to nøkkelbegreper innen politisk filosofi. Isaiah Berlins skille mellom de to typene frihet er særlig berømt. Berlin definerte negativ frihet som frihet fra inngripen og hindringer. Positiv frihet definerte han som frihet til å gjøre eller oppnå noe. Dette er kort og litt upresist, men det gir et grovt bilde av forskjellen mellom to fundamentalt ulike typer frihet.

Forskjellen mellom negativ og positiv frihet blir kanskje tydeligere hvis vi bytter ut frihet med rettighet. I praksis vil en frihet alltid kunne uttrykkes som en rettighet. Og for at noen skal ha en rettighet som er verdt noe, må noen andre ha en plikt. Det finnes to hovedtyper plikter: Man kan enten ha en plikt til å gjøre noe, eller man kan ha en plikt til å unnlate å gjøre noe (å tåle eller respektere noe går i praksis ut på det samme som å unnlate å gjøre noe). Negativ frihet forutsetter bare én ting, nemlig at andre lar deg være i fred. Positiv frihet er annerledes. For at en person skal få mer positiv frihet, må noen (andre) yte noe. Det typiske eksemplet vil være plikt til å betale skatt. Hvis vi skal ha rett til offentlig finansiert skole, barnehageplass og full lønn når vi er syke, må noen ha plikt til å betale.

De negative frihetene omfatter blant andre de klassiske liberale (menneske-) rettighetene, som for eksempel ytringsfrihet, religionsfrihet og ulike rettsstatsgarantier. De positive frihetene ligger til grunn for tanken om en velferdsstat som skal sikre alle en viss levestandard og noenlunde like muligheter. Både positiv og negativ frihet har betydning for at mennesker skal kunne leve reelt frie liv, slik vi stort sett kan i moderne vestlige samfunn. Men det er også lett å se at det er konflikter mellom ulike friheter. Nye positive rettigheter, eller «ny politikk» som det gjerne kalles, innebærer at vi får mindre frihet til å disponere de pengene vi selv tjener.

Høyresiden i Norge har for lengst akseptert en omfattende velferdsstat som en viktig forutsetning for å sikre en rimelig grad av reell frihet og mulighetslikhet. Her er det ingen uenighet av betydning i norsk politikk, selv om rødgrønne politikere gjør sitt beste for å skape inntrykk av noe annet. Men norske sosialdemokrater har åpenbart problemer med å akseptere at frihet ikke bare er noe vi får fra snille politikere. Frihet er i stor grad noe vi har, med mindre den blir tatt fra oss. I det sosialdemokratiske universet er frihet, som alt annet, noe vi får fra Arbeiderpartiet.

«Sosialdemokratiske politikere er helt nødvendige som tilretteleggere (…)» for at folk skal kunne «danse sine egne liv», skriver Thorsen og Mediaas i Dagbladet (14.4). For at folk skal forstå at Arbeiderpartiet ikke bare er uunnværlig som «tilrettelegger», men også er et frihetsparti, foreslår de at de kan være så snille at de ikke skal «kjempe for kortere skjenketider». Men dette er paternalistens tilnærming til frihet: Dere kan få lov til å drikke øl til klokken tre, fordi vi sier at det er greit. Det er i det hele tatt utfordrende, som Jonas Gahr Støre ville sagt, å fremstå som et frihetsparti når man har et samfunnssyn der alt starter og slutter med «fellesskapet».

Arbeiderpartiets retorikk om skatt er illustrerende. Skattelette er noe staten gir eller deler ut. Denne retorikken har blitt hamret inn så grundig at knapt noen gidder å protestere lenger. Den har blitt en del av det sosialdemokratiske paradigmet vi lever i. Den blir ikke mindre misvisende av den grunn. Å la være å ta blir aldri det samme som å gi. Det hevdes gjerne også at lavere skatt er unødvendig, fordi vi ikke trenger mer privat forbruk. Slik snakker politikere med minimal tillit til at mennesker forvalter frihet klokt nok. Det legges uten videre til grunn at folk flest ville sløse bort mesteparten av pengene på tull og tøys, hvis de fikk beholde litt mer av det de tjener, mens politikerne bruker hver krone på statsbudsjettet optimalt.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 15.5.13.