Norgeshistoriens beste finansminister

Arbeiderpartiet gikk til valg på «trygg økonomisk styring». Partiet burde se til Trygve Bratteli.

Publisert: 6. februar 2026

I 2026 er statens samlede inntekter anslått til 2 270 milliarder kroner, og samlede utgifter til 2 201 milliarder kroner. Norge har et av de høyeste skatte- og avgiftsnivåer i OECD. Samtidig skal staten bruke 584 milliarder kroner fra Oljefondet. Det tilsvarer over 25 prosent av alle statens utgifter. Når revidert nasjonalbudsjett kommer i mai, kommer pengebruken fra fondet trolig til å gå ytterligere opp.

Dette er svimlende summer, som det er vanskelig for oss vanlige mennesker å forholde oss til. Oljefondet er fjernt. Dette er et fond som vi ikke har et veldig personlig forhold til. Nordmenn ville trolig reagert enda mer på økte offentlige utgifter, dersom staten i større grad måtte ha dekket dette gjennom økte skatter og avgifter.

Samtidig er mye av denne pengebruken nødvendig. Pensjonsutgiftene stiger, helse- og omsorgsektoren vil bare vokse i årene fremover. I tillegg bør vi bruke vesentlig mer på forsvar.

Og vi har, i motsetning til flere andre land, mye penger å rutte med. Men hva skjer om verdensøkonomien kollapser? Hvis det oppstår kriser eller børskrakk. Hvis verdien av oljefondet synker med for eksempel 20 prosent, må statens utgifter reduseres med om lag 100 milliarder kroner.

Snart vil dessuten veksten i utgifter overstige veksten i inntekter. Ifølge Finansdepartementets analyser vil skiftet trolig komme allerede i neste stortingsperiode.

Ikke noe sammenlignbart land har like mange offentlig ansatte som Norge. Om lag hver tredje norske arbeidstaker jobber i offentlig sektor. Over 60 prosent av pengene som brukes i den norske økonomien (Fastlands-BNP), går gjennom det offentlige. Når brorparten av pengene som blir brukt og investert i Norge, blir plassert der av politikere, ikke markedet og hver enkelt av oss, øker sannsynligheten for uvettig pengebruk og offentlig sløsing.

Aktiv næringspolitikk

Her kommer blant annet såkalt aktiv næringspolitikk inn i bildet. Dette er en selektiv næringspolitikk, hvor politikken og staten særbehandler og favoriserer utvalgte næringer eller enkeltbedrifter.

Tilhengerne av aktiv næringspolitikk vil i ulik grad støtte statlige tiltak med det formål å stimulere næringsaktivitet. En aktiv næringspolitikk kan derfor beskrives som å gi ressurser fra fellesskapet til utvalgte grupper i håp om at slike overføringer senere vil gi gevinster til det samme fellesskapet.

Milliarder av skattekroner brukes på karbonfangst og -lagring, havvind, batterier og andre tiltak. Dette skjer hovedsakelig gjennom såkalte partnerskap med næringslivet. Kommersielle selskaper, både offentlige og private, bygger og utvikler prosjekter, mens det offentlige bidrar med skattebetalernes penger – enten i form av direkte eller indirekte subsidier, billige arealer/tomter eller avgiftsfritak

I tillegg subsidieres befolkningen på ulikt vis. Dagens Arbeiderparti-regjering bruker milliarder av kroner årlig på å subsidiere strømforbruket gjennom såkalt Norgespris.

I tillegg har Arbeiderpartiet brukt store summer årlig på å subsidiere billigere foreldrebetaling i norske barnehager for både fattige og rike.

Dette er bare noen få eksempler på de mange subsidiene fra denne regjeringen. Tidligere regjeringer har for øvrig ikke vært særlig bedre.

En innbitt subsidiemotstander

En som hadde lite til overs for subsidier, var Trygve Bratteli. Før han ble statsminister på 1970-tallet, og etter at han hadde tilbrakt flere år i nazistenes dødsleirer, var han finansminister i periodene 1951–1955 og 1956–1960.

Situasjonen under Brattelis tid som finansminister minner noe om i dag. Det var inflasjon og prisstigningen på matvarer var til tider sterk.

Og mens flere sterke krefter i Ap og LO tok til orde for bruk av statlige virkemidler, herunder subsidier, i kampen mot prisene, uttalte Bratteli om subsidier at «det er bare å skyve problemene ut i tid og gjøre dem større». Han var rett og slett en innbitt subsidiemotstander.

I motsetning til de aller fleste andre regjeringer siden andre verdenskrig ble offentlige utgifter i prosent av BNP nærmest stående på stedet hvil, ved enkelte tilfeller gikk de til og med ned, under Brattelis tid som finansminister.

I de nærmere syv årene Trygve Bratteli var finansminister la han grunnlag for tilstramningspolitikk og jernbudsjett. Han var med på å legge grunnlaget for velstandsutviklingen i 1960-årene. Bratteli hadde ansvar for åtte budsjetter og tilbrakte i tillegg fire år i finanskomitéen. OECD trodde veksten i Norge på 1960-tallet skulle bli på 50 prosent. Den endte på 60 prosent. Mye takket være Bratteli.

Linjen i finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken var påholden og disiplinert under Trygve Bratteli. Fra midten og slutten av 1960-årene, etter Brattelis tid som finansminister, kom det riktignok en gradvis utglidning i statlige utgifter og statlig engasjement i næringsvirksomhet. Noe som førte til flere problematiske statsengasjementer utover 1970-årene. Men dette var altså etter Brattelis tid som finansminister.

For å sitere nylig avdøde Roy Jacobsen hadde Bratteli «uten tvil den mest seigliva finanskarriere i norsk etterkrigstid».

Videre skriver Jacobsen: «Han er den mannen i Norge, sammen med Haakon Lie, som i sterkest grad forbindes med Arbeiderpartiets vandring ut av det totalitære enfold og inn i sosialdemokratiet, ut av planøkonomien og inn i blandingsøkonomien. Han har balansert fordelingstanken (og byggingen av velferdsstaten) mot en hardt anvendt budsjettprofil.»

Historikeren Magne Skodvin ble en gang spurt hvem han anså for å være vår fremste statsmann, og svarte: «Eg ville ha sett Trygve Bratteli på første plass. Og så ville eg ha kumulert han.»

Dagens regjering burde lære av Trygve Brattelis trygge økonomiske styring.

Teksten er publisert i Minerva 4.2.2026.

Publisert: 5. februar 2026