Hvem har ansvaret for kvinnehat?
Det hevdes med jevne mellomrom at ”kvinner er sin egen verste fiende”. Gårsdagens dokumentar på SVT om hvordan kvinner sjikaneres synes å illustrere at menns kvinnehat er et betydelig verre samfunnsproblem, skriver rådgiver i Civita, Eirik Løkke, på Minervanett.no.
Publisert: 8. februar 2013
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Det hevdes med jevne mellomrom at ”kvinner er sin egen verste fiende”. Gårsdagens dokumentar på SVT om hvordan kvinner sjikaneres synes å illustrere at menns kvinnehat er et betydelig verre samfunnsproblem. Det er trist å si det, men ingen av opplysningene som fremkom i Uppdrag Granskning kom overraskende – det har lenge vært kjent at sentrale kvinnelige samfunnsdebattanter blir sjikanert, men det var like fullt noe med omfanget, systematikken og grovheten som gjorde et dypt inntrykk på veldig mange, inkludert meg.
Sjikanen har særlig to tankevekkende fellestrekk 1) Det overveldende flertall av dem som hetser kvinner, er menn 2) En betydelig andel av innleggene beskriver kvinners seksualitet, utseende – alt som stort sett er irrelevant for det kvinnelige kommentatorer mener noe om. En siste tankevekker er at debatten i etterkant domineres av kvinner, veldig få menn føler seg kallet til å delta. Det kan det selvsagt være mange grunner til, men er detlikevel grunn til å spørre om menn har et særskilt ansvar for å bidra konstruktivt i denne debatten?
Svaret på det spørsmålet er ikke åpenbart. Jeg har klare reservasjoner mot å fordele ”skyld” eller ”ansvar” basert på gruppetilhørighet, jfr muslimers ”ansvar” for å protestere hver gang en islamist begår noe i religionens navn. Ei heller føler jeg meg spesielt mistenkt, ganske enkelt fordi de aller fleste er klar over at dette gjelder et fåtall mannlige individer. Behovet for å stille spørsmål om hvorvidt menn har et særskilt ansvar bunner egentlig mer i et ubehag over at et fåtall menn kan skape så mye uro for kvinnelige debattanter. For som Kulturredaktør i BT, Hilde Sandvik påpeker: Dersom fenomenet bidrar til å ekskludere deltakere, er det et problem for den offentlige debatt, som er grunnlaget for et funksjonelt demokrati.
Det kan vi ikke, eller rettere sagt, bør vi ikke kunne leve med.
Spørsmålet er naturligvis hva som kan gjøres? Hva hjelper på situasjonen?
Det synes åpenbart at loven har sin begrensning, men den har sin plass. Trusler om vold og oppførsel som er truende bør straffes hardt, men enda viktigere er det at slike hendelser tas alvorlig og etterforskes. Men den største utfordringen knytter seg til redaktøransvaret. Begrensninger på ytringer, både formelle og uformelle er ikke en trussel mot demokratiet, det er sannsynligvis en forutsetning for det. I så måte er aktiv moderering en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning for en god debatt.
I hvilken grad man skal kunne operere anonymt er avveininger den enkelte redaktør/redaksjon må ta. Jeg mener at redaksjonene bør være forsiktig med å tillate anonyme brukere. Jeg ser at det kan finnes tilfeller hvor det er nødvendig å være anonym, men det bør heller være unntaket, enn regelen. Videre er det fornuftige grunner til å utestenge useriøse deltakere fra diskusjonsfelt over lengre eller kortere tid.
Vi skal heller ikke kimse av betydningen av gode eksempler, og god ytringskultur, hvor vi som deltakere selv opptrer saklig. Det mest effektive er naturligvis en hard indrejustis, der useriøs og sosialt utagerende oppførsel sporenstreks blir korrigert. Det er naturligvis alltid en fare for det kan utvikle en elitistisk kultur, men kravet om saklighet bør være en minimumsstandard.
Det mest interessante spørsmålet er om det er mulig å argumentere rasjonelt med dem som føler behov for å uttrykke seg sjikanøst – eller i det minste få dem til å reflektere over hvilke ord de tillater seg å sette på trykk, og dernest om dette har noen effekt på dem det gjelder. Jeg vet ikke om det er mulig, men det er i hvert fall verdt et forsøk i de tilfeller man kommer over slike individer. Når rasjonell argumentasjon ikke fungerer, bør synderene holdes ansvarlig for sine ytringer ved å navngis.Det finnes neppe noe enkelt svar på hvordan samfunnet best kan motvirke hets og sjikane, men en god start kan være å starte med seg selv.
Publisert på Minervanett.no torsdag 7. februar 2013