Hvem skal få reservere seg mot abort?

Bør reservasjonsretten også gjelder fastleger som henviser til abort eller andre tjenester som strider mot deres samvittighet? Hvilke konsekvenser vil det i så fall ha for kvinner som ønsker abort, og hvilke konsekvenser kan det ha for legers ønsker om å få reservere seg også mot andre former for behandling? Se film fra frokostmøtet her!

Publisert: 9. oktober 2012

Helsepersonell kan av samvittighetsgrunner reservere seg mot å utføre abort.

Bør denne reservasjonsretten også gjelde fastleger som henviser til abort eller andre tjenester som strider mot deres samvittighet? Hvilke konsekvenser vil det i så fall ha for kvinner som ønsker abort, og hvilke konsekvenser kan det ha for legers ønsker om å få reservere seg også mot andre former for behandling?

Og hva sier det om demokratiet vårt, dersom vi tvinger leger til å utføre handlinger de selv mener er umoralsk?

Se film fra frokostmøtet med Nina Tangnæs Grønvold, statssekretær i Helsedepartementet, Jan Emil Kristoffersen, overlege ved Akershus Universitetssykehus, Hege Gjessing, president i Legeforeningen, og Laila Dåvøy, stortingsrepresentant (KrF) og medlem av helsekomiteen.

Podcast fra møtet finner du her.

Se innledningene her:

Se debatten her:

Jan Emil Kristoffersen holdt på møtet dette innlegget:

Min legekarriere startet på Oslo arbeidersamfunns klinikk for abort og prevensjonsveiledning i 1977, hvor vi hjalp kvinner fra hele landet med å komme seg gjennom nemnd til provosert abort. Jeg er stolt av det, og personlig fortsatt like sikker på at selvbestemt abort er det beste svaret for ethvert samfunn på dette vanskelig dilemma. Jeg har heller ingen samvittighetskonflikt knyttet til å henvise lesbiske kvinner til assistert befruktning. Det at jeg selv ikke rammes av de nye innskrenkingene har imidlertid ingen betydning for argumentene eller min posisjon i saken.

Den som henviser til svangerskapsavbrudd ivaretar mors valgfrihet og interesser, som er et gode. Den samme handlingen avbryter et spirende menneskeliv. Ingen har kunnet fremføre argumenter som beviser at dette er etisk uproblematisk. I vårt samfunn mener mange som meg, at dette er til å leve med, gitt godene ved tilgang til valgfri abort. Andre mener at de er forpliktet av sin legeetikk, eventuelt også sitt livssyn, til å velge den andre siden i dilemmaet, ved å reservere seg mot å bidra til f. eks. svangerskapsavbrudd eller henvisning til assistert befruktning.

Et sentralt spørsmål er i hvilken grad lovgiver har drøftet henvisers stilling i forhold til reservasjonsrett, eller om regjeringen i denne saken har valgt den autoritære stats speilvendte prinsipp om at det som ikke er uttrykkelig lovlig, er forbudt og derfor skal sanksjoneres mot.

Det internasjonale bakteppet er tydelig; Norge har tiltrådt FNs menneskerettighetserklæring hvor samvittighetsfrihet er et kjerneelement, og Norge kan ikke velge seg bort fra dette. Europarådets vedtak om at det skal være mulig å reservere seg mot henvisning til abort er rådgivende for Norge, men et svært tydelig signal.

Fastlegeordningen er i tidlig pubertet, bare 11 år gammel. Før dette var det ingen nasjonal modell som gav borgere rett til å ha en fast lege, og kommunene hadde ikke før fra 1.4.1984 et ansvar for å ha en allmennlegetjeneste.

Tenkningen rundt reservasjonsrett kommer først til syne i forarbeidene til revisjon av den gamle abortloven i 1975 om lov om svangerskapsavbrudd. Her anviser man en konkret løsning på spørsmålet om reservasjon hos henvisende lege ved at det ble åpnet for en adgang til at kvinnen selv kunne ta direkte kontakt med nemnd for begjæring av svangerskapsavbrudd. Man problematiserer ikke primærlegens rett til å reservere seg mot å henvise, men aksepterer implisitt denne rett som et faktum som krever tilrettelegging for direkte kontakt fra kvinne til nemnd, i praksis gynekologisk avdeling på sykehus. Etter snart 40 år er dette fortsatt gjeldende rett nedfelt i forskrift om svangerskapsavbrudd §1 med merknader, og alle gynekologiske avdelinger har gode rutiner for å motta kvinner direkte fordi dette er en rettighet.

Når loven endres i 1978 og gir kvinnen rett til selvbestemt svangerskapsavbrudd finnes det heller ikke i forarbeidene til den endrede lov føringer som legger krav på henviser i strid med dennes eventuelle overbevisning. I forbindelse med en fornyet drøfting av prinsippene om reservasjon mot å delta ved abortinngrep legges det klare føringer i ledsagende forskrift, men dette er eksplisitt avgrenset til det som foregår i sykehus, og forhold vedrørende henvisers mulighet for reservasjon drøftes ikke.

I Ot.prp. nr. 27 (2008–2009) Om lov om endringer i lov om svangerskapsavbrudd, som i hovedsak omhandlet endring av nemndstruktur er fastlege og dennes rolle heller ikke drøftet. Det må innebære at den fortsatt sittende regjering ved denne korsvei ikke så et behov for å drøfte eller revidere aktuell praksis, som gav fastleger reservasjonsmulighet.

Verken i forarbeidene til lov om helsetjenesten i kommunene fra 1984 eller i ny lov om helse- og omsorgstjenesten i kommunene fra 2011 blir spørsmålet om reservasjonsrett drøftet. Det er heller ikke mulig å finne spor av diskusjonen i forarbeidene til fastlegeordningen eller i arbeidet med ny fastlegeforskrift i 2011. Fastlegens rolle er heller ikke berørt i forarbeidene til ny ekteskapslov.

Helse- og omsorgsdepartementet har så sent som i 2009 uttalt at det er ”intet rettslig i veien” ved at fastleger viderehenviser pasienter, så lenge pasientene får tilgang til den aktuelle tjenesten uten ulempe. Statens helsetilsyn har vært av samme oppfatning ved behandling av enkeltsaker,

Vi kan derfor trygt slå fast at henvisers mulighet for å reservere seg aldri har vært utfordret, gjennom en serie av brede politiske prosesser gjennom snart førti år, før regjeringen nå bråsnur, uten at den har kunnet sannsynliggjøre at det var nødvendig fordi kvinner som søkte helsehjelp led overlast.

En absolutt og autoritær linje med valget mellom å følge sin samvittighet og si opp jobben, eller bli – i lydighet – er en nokså sikker oppskrift på noe få av oss ønsker. Det vil føre til protester og polarisering og en økende religiøs bevissthet av en type som skaper fundamentalisme, enten den er kristen, muslimsk eller av annen herkomst, og øker sannsynligheten for at enkeltgrupper av helsearbeidere vil påberope seg all verdens reservasjonsbehov, ganske sikkert ispedd en andel kulturelt betinget bluferdighet langt utover det som vedrører liv og død.

Og for de av verdens kvinner som lever i totalitære stater er det en meget dårlig nyhet at mønsterdemokratier som Norge – og Sverige – ønsker å avskaffe legers samvittighet som føring for den behandling de tilbyr.

Klok maktbruk er å avstå fra absolutte krav – nesten alltid. I dette spørsmålet handler det om å videreføre en uformelt etablert ordning hvor fastleger som av samvittighetsgrunner ikke kan henvise til abort eller assistert befruktning gies en mulighet til å reservere seg, i dialog med kommunen som tjenesteansvarlig slik at rett til helsehjelp kan tilbys de det angår. Dette er ikke vanskelig, det finnes lang praksis på det, og det finnes knapt klage- eller tilsynssaker på området. Det handler om politisk klokskap – og faktisk respekt for de verdier generasjonene før oss har ofret mye for.

Befolkningen tar ikke lett på disse spørsmålene. Ingen tar lett på spørsmål om liv og død og ingen forventer et liv uten eksistensiell smerte, heller ikke de som søker abort eller ønsker assistert befruktning.

Derfor er jeg ikke i tvil om dette er en viktig diskusjon. Ikke en kamp mot kvinners rett til helsehjelp, men motstand mot en politikk som som synes å legge til grunn at menneskelig smerte effektivt skal fjernes ved at hver eneste medarbeider i helsetjenesten lojalt tilbyr en hver vedtatt rett til helsehjelp, kanskje også retten til assistert selvmord når den debatten kommer. Slaget om prinsippene står nå. En klokt forvaltet reservasjonsmulighet i spørsmål om liv og død og i andre etisk omstridte behandlingsformer er Norge forpliktet til som rettsstat, og det er i tillegg den beste vaksine mot polarisering og fundamentalisme.