I diskusjoner om mulige årsaker til at Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet har gjort det så godt de siste årene, er det ofte én forklaring som trekkes frem, nemlig evnen til å ha en veldig sterk budskapsdisiplin.
Å ha budskapsdisiplin betyr at man holder fast ved det budskapet man har bestemt seg for å fremføre, og at man gjør det nesten uansett hva som skjer eller hva man blir spurt om.
For dem som følger veldig godt med i politikken, kan det være enerverende. Etter hvert kan man «talepunktene» like godt selv, og det kan bli både kjedelig og irriterende å høre på. Men som salige Erling Norvik, tidligere Høyreleder, pleide å si: Det er alltid noen som sover, men det er aldri de samme hver gang. Det er først når man nesten blir kvalm av å gjenta seg selv at folk flest har fått med seg budskapet.
Det har også noen andre fordeler. Hvis man sier det samme hver gang, blir det lite rom for tolkning og misforståelser. Særlig i litt sensitive spørsmål kan det være en fordel. Da kan små avvik fra det man pleier å si, vekke stor oppsikt og av og til også trøbbel.
Selvsagt ønsker vi å ha politikere som kan overleve en lang samtale, som kan svare på overraskende spørsmål, og som har evne til refleksjon. Det er temaet og situasjonen, hvilken rolle vedkommende politiker har og hvilke hensyn som skal ivaretas, som må avgjøre hvor sterk disiplinen må være.
Akkurat i disse dager har Høyre noe å lære av Fremskrittspartiet når det gjelder budskapsdisiplin i skattepolitikken.
Utgangspunktet er dette:
Både Fremskrittspartiet og Høyre har vedtatt at de ønsker å fjerne formuesskatten.
I Skattekommisjonen er det flere medlemmer som har lagt frem det samme standpunktet som Høyre og Fremskrittspartiet har. Men kommisjonen har også svart på den delen av mandatet som gikk ut på at kommisjonen skulle legge frem en politikk «som det antas at et bredt flertall på Stortinget over tid kan stille seg bak».
Kommisjonen kom ikke til enighet om en slik politikk, blant annet fordi medlemmene er sterkt uenige om nivået på formuesskatten, men den har lagt frem en skisse til hvordan man eventuelt kan utforme et kompromiss, dersom man også blir enig om nivået.
Kommisjonens utredning er nå på høring, og etter høringsprosessen vil regjeringen legge frem en stortingsmelding, senest i løpet av 2027.
Ingen partigrupper på Stortinget er bundet av noe som står i Skattekommisjonens utredning. De står altså helt fritt til å ta stilling til regjeringens melding slik de vil, når den fremmes.
Og som nevnt: Både Høyre og Frp ønsker å fjerne formuesskatten. Samtidig har begge partier sagt at de er beredt til å forhandle om skattepolitikken når (eller dersom) regjeringen legger frem en stortingsmelding, hvilket i og for seg er selvsagt: Stortinget må alltid ta stilling til det regjeringen legger frem.
Spørsmålet nå er hvordan det er klokt å uttale seg opp til halvannet år før stortingsmeldingen legges frem.
Arbeiderpartiet har knapt sagt noe som helst, annet enn at det for dem ikke er aktuelt å fjerne formuesskatten.
Fremskrittspartiet har gjentatt at de er for å fjerne formuesskatten, og at de er klare til å inngå et forlik med store skatte- og avgiftslettelser.
Men hva med Høyre?
Høyre gjentar også at de vil fjerne formuesskatten, men roter seg samtidig inn i altfor mange hypotetiske debatter om hva slags kompromiss partiet eventuelt kan inngå. Det forvirrer mange og skaper usikkerhet, og det fører til at også FrP-representanter utnytter denne usikkerheten. Det tjener hverken saken eller Høyre på, og til syvende og sist kan det også ramme FrP, hvis det svekker den borgerlige siden.
I denne saken bør Høyre utøve mer disiplin.
Det er ingen, ikke engang i regjeringen, som i dag vet hvilke forslag regjeringen kommer til å fremme.
Skjer det sent i 2027, skal saken muligens ikke behandles av Stortinget før våren 2028. Og selv da vil det antagelig være uklart om noe kan gjennomføres før valget i 2029.
Per i dag er det altså ingen grunn for Høyre til å fremheve noen andre synspunkter enn de partiet har vedtatt.
Alt snakk om kompromiss og forlik er rett og slett prematurt, og det bidrar bare til uklarhet og en dårligere forhandlingsposisjon for dem som vil fjerne formuesskatten.





