Handel

Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk

Den økonomiske kompensasjonen tollvernet utgjør for et bærekraftig jordbruk i Norge kan erstattes med andre støtteordninger.

Jan Erik Grindheim

Mathilde Fasting

Publisert: 30. juni 2026

– Å gi fra seg nasjonal kontroll over landbrukspolitikken vil gjøre ubotelig skade for norsk jordbruk. Det mener lederen i Norges Bondelag Bjørn Gimming, ifølge Anne Ekornholmen i Nationen 19. juni. Men stemmer dette?

Hennes kommentar er blant annet inspirert av et Civita-notat vi nylig har publisert med tittelen «Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?» Der skriver vi blant annet om hvordan EUs felles landbrukspolitikk, CAP, i stor grad tilpasses og kombineres med nasjonalstatlig og regional politikk på dette og tilliggende politikkområder.

Vi mener altså at Gimming tar feil. Det gjør også Ekornholmen når hun skriver at vi «overser at tollvernet er en avgjørende bærebjelke i norsk landbrukspolitikk».

Konklusjonen i vårt notat er stikk motsatt. Det er tollvernet som er det grunnleggende skillet mellom Norges og EUs landbrukspolitikk. Men vi mener at den økonomiske kompensasjonen tollvernet utgjør for et bærekraftig jordbruk i Norge kan erstattes med andre støtteordninger.

Det er heller ikke riktig som Ekornholmen skriver at det bare er i Norge vi utnytter «naturressursene over hele landet til matproduksjon» for å «skape arbeidsplasser, en helhetlig næringskjede og mest mulig sjølforsyning». Dette prinsippet ligger også til grunn for EUs felles landbrukspolitikk.

I land det er naturlig å sammenligne Norge med, for eksempel Finland og Sverige, ser vi at det foregår en nasjonalt, og ikke minst regionalt, tilpasset felles landbrukspolitikk som fungerer akkurat slik norsk landbrukspolitikk gjør med hensyn til å styrke bøndenes inntektsgrunnlag, fremme en bærekraftig regional utvikling og ikke minst øke selvforsyningsgraden i hele landet.

Selvforsyningsgrad kan måles på mange måter. Men som data fra forskningsinstituttet NIBIO viser, varierer også selvforsyningsgraden mellom disse landene. Beregnet ved hjelp av tre ulike metoder mener NIBIO at denne er på 24 til 33 prosent i Norge, i Sverige 40–47 prosent og i Finland 58–65 prosent, men med svært store variasjoner mellom matvaregrupper og landsdeler.

Disse tallene oppleves noe lave siden det i Norge vanligvis opereres med en selvforsyningsgrad på noe over 40 prosent målt ut fra hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer (regnet på energibasis) som kommer fra norsk produksjon. Men også dette ligger noe lavere enn i Sverige, som beveger seg rundt 50 prosent, og langt lavere enn i Finland, hvor det er snakk om opp mot 80 prosent.

Store variasjoner er det også regionalt innad og på tvers av medlemslandene i EU, slik det er i Norge. Men EUs felles landbrukspolitikk er tilpasset dette og det finnes en rekke ordninger på nasjonalstatlig og regionalt nivå i de enkelte EU-landene som gjør at jordbrukspolitikken og andre politiske virkemidler for regional utvikling og en spredt og bærekraftig bosetting kan opprettholdes.

EUs felles landbrukspolitikk er ikke lenger basert på et «one size fits all»-prinsipp, slik Ekornholmen påstår med henvisning til Trygve Slagsvold Vedum. I langtidsprogrammet for CAP 2028–2034 er hovedpoenget at de enkelte medlemsstatene skal kunne skreddersy de forskjellige støtteordningene ut fra nasjonale, regionale og lokale behov.

Teksten er publisert i Nationen 28.6.2026.

Publisert: 30. juni 2026