Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Europa EU
Bildet er tatt av Jeyaratnam Caniceus fra Pixabay.
EU og EØS

En kur for EUs globale handlingslammelse

Norges forhold til EU surnet da Europakommisjonen tok kontroll. Nå foreslås en lignende ordning som modell for EUs utenrikspolitikk.

Kjetil Wiedswang

Publisert: 26. juni 2026

Utenrikspolitikk har aldri vært EUs styrke. Beslutninger må være enstemmige og medlemslandene har hatt liten lyst til å gi fra seg nasjonal selvråderett. I dagens skjerpede internasjonale klima med rivalisering mellom regionale blokker, er dette i ferd med å bli en kritisk svakhet for unionen. EUs ferske måte å håndtere forholdet til nære land utenfor unionen, som Norge og Sveits, kan bli en modell.

I 2007 vedtok EU-landene Lisboa-traktaten, unionens nye grunnlov. Da den trådte i kraft to år senere, fikk unionen for første gang et eget «utenriksdepartement», European External Action Service (EEAS). Med lokaler rett ved siden av Europakommisjonens hovedkvarter i Brussel og en stab som etter hvert teller 5000 byråkrater og diplomater, så enkelte for seg et nytt kraftsentrum i EU. Europa hadde endelig «fått et telefonnummer», slik USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger en gang formulerte det. Men det gikk ikke slik.

Sveitsisk pine

Da EEAS ble opprettet i 2009, fikk det også ansvar for forholdet til Sveits, EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein samt Europas mikrostater, som Monaco og Andorra. For Norges del fungerte dette rimelig greit. Det var klager over at EØS-landene somlet med å innføre EU-lov, men det bleknet mot det traumatiske forholdet til Sveits.

EU-byråkratene mislikte det kronglete avtaleverket: 120 separate avtaler unionen hadde inngått med Sveits etter at landet hoppet av EØS-forhandlingene på 1990-tallet. Det krevde stadige reforhandlinger, var tungrodd og arbeidskrevende. Avtaleverket ble beskrevet som en «arbeidsulykke». EU ba om forenkling og opprydding, helst noe som lignet på den dynamiske ordningen i EØS, der nye EU-lover for det indre markedet løpende også skal innføres i EØS-landene.

Men sveitserne skrubbet. Forhandlingene sto i stampe. I januar 2022 ble ansvaret for det bilaterale forholdet flyttet fra EEAS og inn i EUs maktsenter, Europakommisjonens generalsekretariat. Norge fulgte med på lasset, inn i «Enhet F.3: EØS, Sveits, Andorra, Monaco og San Marino», underlagt «Direktorat F – vesteuropeiske partnere».

Under sterkere politisk ledelse strammet EU-ledelsen tommeskruene på Sveits ved å nekte å fornye løpende avtaler. Det fungerte. I desember 2024 ble partene enige om en ny avtalepakke. Den ble endelig undertegnet i mars i år.

Ifølge den nye pakken vil ny EU-lov bli mer automatisk innført i Sveits enn det skjer i Norge gjennom EØS-avtalen. Eventuelle tvister skal løses ved voldgift, men man forplikter seg til å følge EU-domstolens tolkning av regelverket. Avtalen krever riktignok at den godkjennes i en sveitsisk folkeavstemning, sannsynligvis neste år. Landets største parti, det nasjonalkonservative Sveitsiske folkeparti, stritter stadig imot.

Europakommisjonens direkte kontroll har bidratt til et surere forhold mellom Norge og EU. Norske diplomater opplever mer politisk styring og at EU nå ser bredere på forholdet. Fordeler skal knyttes direkte til hvor tett man forplikter seg. Misnøyen med Støre-regjeringens trenering av å innføre flere energidirektiver har ført til gjentatte advarsler om at dette har en pris – for eksempel at det vil bli vanskeligere å bli med i nye samarbeidsområder utenfor EØS-avtalen, der Norge gjerne vil være med, som helse, forsvar og teknologisamarbeid.

Uten muskler

EEAS ble på sin side aldri noe virkelig «utenriksdepartement». De store medlemslandene var lite villige til å gi fra seg den utenrikspolitiske handlefriheten. Europakommisjonen styrte budsjettene. Det europeiske råd, med medlemslandenes regjeringsrepresentanter, la politiske føringer.

Dette gikk likevel relativt greit i et roligere internasjonalt klima. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, Trumps tolltrusler, Kinas økende markedsmakt og krigene i Midtøsten er ulempene ved mangelen på en felles utenrikspolitikk blitt åpenbare.

Ursula von der Leyen, president i Europakommisjonen siden 2019, har fremstått som EUs sterkeste leder siden Jacques Delors på 1980- og 1990-tallet. Hun har stått sentralt i viktige beslutninger, som EUs nye ansvar for helsepolitikk etter pandemien, en ny og skjerpet asylpolitikk, sanksjoner mot Russland og et sterkere sikkerhetspolitisk samarbeid.

Det har skapt gnisninger med den nåværende høyrepresentanten for EUs utenrikspolitikk, Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas, fordi von der Leyen har tatt initiativer på områder som formelt ligger under EEAS. Medlemsland har også reagert på von der Leyens styringsstil, der mange beslutninger blir tatt i en tett krets av nære, og mange tyske, rådgivere.

Global skvis

Samtidig er det bred bekymring for at krig i Europa, utfordringene fra USA og Kina og svekkelsen av internasjonale reguleringsorganer vil ramme Europa hardt hvis man ikke klarer å opptre samlet.

Tidlig i juni ble det lekket et notat fra fransk utenrikstjeneste der det blir fremholdt at EU har vært for langsom til å reagere på internasjonale kriser som Gaza-krigen. Franskmennene forklarer problemet med splittelse både mellom EUs ulike institusjoner og mellom unionens 27 medlemsland.

Tre forslag til løsning ble lagt frem:

• Å styrke EEAS og rollen til høyrepresentanten ved å utvide ansvaret til å gjelde konkurransepolitikk og økonomisk utvikling.

• Å samordne utenrikspolitikken mer direkte mellom medlemslandenes regjeringer gjennom Det europeiske råd.

• Å avvikle EEAS i sin nåværende form og legge EUs utenrikspolitikk direkte under Europakommisjonen.

I praksis vil det siste forslaget bety at den modellen EU har valgt for å styre forholdet til Norge, blir modellen for hvordan EU i fremtiden vil styre utenrikspolitikken.

Kaja Kallas har svart at hun er åpen for en ny debatt, men har liten lyst til å avskaffe sin egen jobb.

– Det er viktig å ta utgangspunkt i at rollene og ansvaret for EU-institusjonene er klart definert av traktatene. Dette rammeverket forblir uendret, fremholder hun.

Erfaringen i EU er at det å endre traktatene som styrer unionen, er en treg prosess.

EU er dermed der unionen ofte har vært. Status quo er svært lite å trakte etter, men forandring fremstår som nær umulig.

Men samtidig: EUs gudfar, den franske diplomaten Jean Monnet, skrev i sine memoarer at «Europa vil bli formet av kriser og av summen av løsningene man finner på disse krisene».

Nå står krisene i kø.

Publisert: 26. juni 2026
Europa Utenrikspolitikk
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

EU
Jan Erik Grindheim

Europa mellom marknad og mangfald

Er framtida berre industri, teknologi og IT, eller kan me yte og nyte på andre måtar for å skapa økonomisk vekst og utvikling?
EU og EØSNæringspolitikk
Sauer på New Zealand, landbruk, bondegård, landskap, sau, landbrukspolitikk, subsidier, landbruksubsidier
Jan Erik GrindheimMathilde Fasting

Realitetsorientering

EUs jordbrukspolitikk skal sikre bonden, beredskapen og bosetningen; slik også norsk jordbrukspolitikk skal.
EU og EØSNæringspolitikk
Euro
Per Christiansen

EUs valutakursordning ERM2

BREV nr. 112

EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro. 
PengepolitikkEU og EØS
Jan Erik GrindheimMathilde Fasting

Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?

Er tollvern det eneste som kan redde og fremme norsk jordbruk? Det virker slik ifølge Sigrun Pettersborg og Hildegunn Gjengedal i Norges Bondelag.
EU og EØSNæringspolitikk
Brexit EU Storbritannia
Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.
InternasjonaltEU og EØS
EU vegg mur
Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.
InternasjonaltEU og EØS

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo