Den tunge veien tilbake
Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.
Publisert: 17. juni 2026
Brexit, britenes beslutning om å forlate EU, er blitt den upopulære Labour-regjeringens standardforklaring på hvorfor valgløftene om vekst og velstand ikke er innfridd. Finansminister Rachel Reeves sier at den britiske økonomien ville vært åtte prosent større dersom landet hadde forblitt medlem. Anslaget er omtrent på linje med analysene fra de fleste fagøkonomiske miljøene.
Statsminister Keir Starmers popularitet har stupt på meningsmålingene, og han risikerer nå å bli sparket av sine egne partifeller. De to fremste kandidatene til å overta – tidligere helseminister Wes Streeting og ordføreren i Greater Manchester, Andy Burnham – snakker begge om gjeninnmelding i EU.
Det er politisk forståelig.
Utenforskapets pris
Brexit får skylden for lav økonomisk vekst, stigende priser og et helsesystem i krise. Et nytt system for grensekontroll fører til at briter i sommer risikerer å stå i kø i timevis på flyplassene for å komme seg inn og ut av unionen.
En fersk meningsmåling fra Lord Ashcroft Polls viser at 53 prosent av de britiske velgerne ønsker at landet igjen skal melde seg inn i EU. Bare 30 prosent er imot. Ungdom er klart mest positive til unionen. En årsak til at støtten til EU øker, er at et flertall av de eldre stemte for utmelding i 2016, og at mange av dem har falt fra siden den gang.
I en måling fra King’s College London svarer 31 prosent at de vurderer å stemme på Labour ved neste valg. Andelen stiger til 45 prosent dersom Labour i valgprogrammet lover å holde en ny folkeavstemning om EU.
Keir Starmer lover også et tettere forhold til EU og å bygge ned barrierene mot landets viktigste handelspartner.
Under et toppmøte mellom EU og den britiske regjeringen i mai i fjor ble partene enige om en dagsorden for å lette hindringene i handelen med landbruksvarer, åpne for mulig britisk deltakelse i det europeiske energimarkedet og gjøre det lettere for unge å studere og arbeide i hverandres land.
Det har gått tregt. Et nytt toppmøte er blitt utsatt to ganger og kan nå tidligst bli holdt i juli. Selv om britene får omtrent det som står på ønskelisten, vil gevinsten ifølge regjeringens egne anslag bare bli én prosent ekstra BNP-vekst.
Røde linjer
I handels- og samarbeidsavtalen som EU inngikk med Storbritannia under den konservative statsministeren Boris Johnson i 2020, ble det trukket opp «røde linjer».
Britene ville ikke være med i EUs tollunion, fordi det ville hindre landet i å inngå egne handelsavtaler med andre land.
De sa, og sier fortsatt, blankt nei til å delta i EUs indre marked, selv om det ville gitt den klart største økonomiske gevinsten. Det ville bety at landet måtte underkaste seg myriader av regler som brexit-politikerne ønsket å frigjøre seg fra, og åpne arbeidsmarkedet for EU-borgere. Også det siste var et hovedargument for å forlate unionen under brexit-striden.
Det britene får gjennomslag for, kommer også med en pris. Ett eksempel er at britene gikk med på å betale en halv milliard pund i året for på ny å delta i EUs studentutvekslingsprogram Erasmus+.
Britene ønsker seg en «skreddersydd» ny avtale med unionen, der det åpnes for full frihandel på utvalgte områder. Svaret fra Brussel er et blankt nei.
Etter brexit-avstemningen ble det laget en trappetrinnsmodell for land som ønsker avtaler med unionen: Jo nærmere et utenforland ønsker å knytte seg til EU økonomisk, desto flere krav og forpliktelser følger med.
EØS-avtalen med Norge, Island og Liechtenstein ligger på trinnet nærmest medlemskap. Den innebærer forpliktelser til å innføre reglene for det indre markedet, med unntak for landbruk og fiske, fri bevegelighet for EU-borgere og et betydelig økonomisk bidrag.
Frykten i EU-systemet er både at andre utenforland raskt vil stille seg i kø for å få egne spesialtilpasninger, og at høyrepopulister og nasjonalkonservative regjeringer i unionen vil forlange egne særregler.
Tapte fordeler
Det åpenbare alternativet er å søke medlemskap på ny. Det sitter svært langt inne.
Unionens ledere vil være tilfredse med å få britene tilbake i klubben. Det vil blant annet gjøre EUs nye sikkerhetspolitiske samarbeid langt enklere. Begeistringen vil være særlig stor i de nordeuropeiske landene, som har hatt Storbritannia som alliert i ønsket om frihandel og i motstanden mot store, dyre og politisk styrte EU-prosjekter.
Men det vil også vise britene hva de har tapt.
«Jeg vil ha pengene mine tilbake», forlangte statsminister Margaret Thatcher på 1980-tallet, fordi Storbritannia betalte atskillig mer inn til EU-kassen enn landet fikk tilbake. Hun klarte å krangle seg til en rabatt på medlemskontingenten.
Under de store EU-reformene på 1990-tallet klarte britene også å få unntak fra å innføre euroen. Som EU-medlem sto landet dessuten utenfor Schengen-samarbeidet om grensepassering uten kontroll.
Disse godene står ikke lenger på EUs tilbudsliste. Uten Thatchers medlemskapsrabatt vil landet betale rundt fem milliarder pund mer i året i medlemskontingent.
I tillegg kommer følelsene og et nettdrevet debattklima som vil gjøre en ny EU-strid enda mer bitter. Utenlandsk innblanding er sannsynlig. Verken Putin eller Trump har den minste interesse av et sterkere EU.
Som i de norske EU-kampene skapte den britiske striden i 2016 dype politiske sår. Den ga også kraftig medvind til høyrepopulismen som har preget Europa det siste tiåret.
Riktignok bidro de negative erfaringene med brexit til at ytre høyres drøm om en EU-kollaps aldri ble noe av. Men i Storbritannia er Reform UK, ledet av nei-til-EU-generalen Nigel Farage, størst på meningsmålingene.
Dermed blir de potensielle Labour-lederne Wes Streeting og Andy Burnham vage når de blir spurt om når Storbritannia igjen skal bli medlem av EU. Det vil skje en gang i fremtiden, sier de – en ganske uspesifisert fremtid.
Å forlate EU var et «katastrofalt feilgrep», sier statsminister Keir Starmer. Det kan ta en generasjon å rette opp feilen.
Relatert
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
