Foto: Espen Schive/Norges Bank/https://www.flickr.com/

Hva skal vi med sentralbanker?

Har sentralbanker verden rundt i alle år operert på en illusjon?

Publisert: 31. mai 2026

Norges Banks varsel og vedtak om renteøkning har skapt mye debatt om pengepolitikkens virkninger. Ifølge Olav Slettebø i Dag og Tid 22. mai har renteendringer nesten ingen effekt verken på inflasjon eller på valutakurser. Har da sentralbanker verden rundt i alle år operert på en illusjon? Hvilken rolle mener Slettebø at sentralbanker og pengepolitikk da bør ha?

Pengepolitikken skal være framoverskuende. Det betyr at rentebeslutningene bygger på anslag for hvordan økonomien antas å bli fremover. Prognoser er usikre, det er lett å bomme. Derfor vurderes rentesettingen nesten hver måned. Norges Bank ønsker å korrigere renten raskt når utsiktene endres.

For finanspolitikken er dette annerledes. Regjeringens budsjettpolitikk fastlegges i prinsippet én gang i året, på høsten før budsjettåret, med en revisjon i mai. Nå som ulike stortingsflertall stadig vedtar endringer i budsjettets utgifter og inntekter, er finanspolitikken også blitt en faktor som løpende kan påvirke Norges Banks rentebeslutninger.

Men virker renten? Ja, den gjør det. Effektene kan variere, den er ikke lik hver gang. Det er en viktig årsak til at sentralbanker normalt tar små rentesteg og bruker litt tid på å se an de første effektene før nye steg eventuelt tas. Pengepolitikk er ikke vitenskap, men håndverk eller kunst, mente tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan i den amerikanske sentralbanken.

Slettebø skriver: «Noreg gjekk på 1990-talet bort frå valutakursstyring med renta, nettopp av di me ikkje fekk det til. Men no er valuta attende som hovudargument for rentepolitikken.» Dette er en skjev fremstilling. Norge skrinla ordningen med «stabilt kursleie» og gikk over til inflasjonsstyring i 2001 fordi Norges Bank, av kursmessige hensyn, ofte måtte heve renten når innenlandske forhold tilsa stimuleringer, eller sette ned renten når forholdene tilsa tilstramninger. Før det brøt fastkurssystemene vi hadde hatt etter andre verdenskrig, sammen, først på grunn av internasjonale forhold, så fordi frontfagmodellen ikke hindret at industriens konkurranseevne ble forverret. «Løsningen» ble hyppige devalueringer som undergravde tilliten til faste kurser.

Frontfagmodellen må ha et anker, enten konsekvent faste vekslingskurser eller et inflasjonsmål. Hvis ikke er erfaringen at frontfagmodellen ikke er til hinder for at eksterne prisimpulser utvikler seg til en lønn–pris-spiral.

Valutakursen er ikke, som Slettebø hevder, tilbake som et hovedargument for rentepolitikken. Lav inflasjon er målet, men valutakursen har hele tiden vært en av flere kanaler som rente virker gjennom.

Lav og stabil inflasjon er viktig for bedrifter som planlegger investeringer, og for husholdninger som legger planer framover. Skal det fungere, må aktørene i økonomien ha tillit til inflasjonsmålet. Det får de når de opplever at det håndheves av en politisk uavhengig sentralbank, som også kan fatte upopulære beslutninger. Når tillit bygges, vil aktørenes inflasjonsforventninger stabiliseres, noe som igjen kan gjøre det lettere å nå inflasjonsmålet.

Olav Slettebø har ingen tro på at inflasjonsforventningene påvirker inflasjonen, og tilbyr en flaske rødvin til den som kan vise at det er en slik sammenheng i Norge. Flasken bør gå til professor Hilde C. Bjørnland, som i Dagens Næringsliv 20. mai skriver om en slik studie som hun selv har vært med på.

Det er all grunn til å markere inflasjonsmålets 25-årsjubilem i år. Ordningen har vært vellykket.

Teksten er publisert i Dag og tid 29.5.2026.