Inflasjonen synes å ha festet seg på et for høyt nivå. Presset fra LO kan ha bidratt til det.

Vi risikerer igjen prissjokk på olje, gass og andre råvarer. Frontfagsmodellen vil kunne forsterke inflasjonsvirkningene.

Steinar Juel

Publisert: 1. april 2026

Stor usikkerhet om inflasjonsutviklingen fremover gjør det viktigere enn noen gang at Norges Bank er uavhengig, og har som hovedoppgave å hindre at inflasjonen biter seg fast. Til tross for frontfagsmodellen fikk vi en slik situasjon for femti år siden, da krig og omveltninger mangedoblet oljeprisen.

Sentralbanken bør hverken påvirkes av valgløfter om rentekutt eller styres av en form for trepartssamarbeid, slik LO ønsker.

Finansminister Jens Stoltenberg har rett når han gjentatte ganger sier at det er Norges Bank som fastsetter renten. Men ingen beslutningsorganer opererer i et vakuum. Norges Banks pengepolitiske komité er oppnevnt av regjeringen og forvalter et mandat gitt av regjeringen.

Da er det problematisk at Arbeiderpartiet under valgkampen nærmest lovet rentekutt, og at regjeringen fornektet at en mer ekspansiv finanspolitikk bidro til at Norges Bank hevet rentebanen.

Det gjør det ikke enklere når Ap-tilknyttede LO uttrykker sterk uenighet i hvordan Norges Bank forvalter det pengepolitiske mandatet.

Inflasjonen synes å ha festet seg på et noe for høyt nivå. Presset fra LO kan ha bidratt til det, ved at Norges Bank la opp til å bruke for lang tid på å få inflasjonen ned til målet. Når inflasjonen fester seg, vil en sentralbank normalt måtte heve renten mer senere. Det er dette Norges Bank nå signaliserer er i ferd med å bli gjort.

LOs angrep på Norges Banks utøvelse av pengepolitikken bidro til at Finansdepartementet i fjor høst sa det ville vurdere mandatet. Departementet ba om innspill fra interessenter, og skal etter planen konkludere til høsten. NHO ved sjeføkonom Øystein Dørum ser ikke behov for endringer i Norges Banks mandat. Omtrent det samme mener store organisasjoner som Unio, Akademikerne og YS. Andre innspill går i retning av at mandatet inneholder for mange undermål i tillegg til inflasjonsmålet.

De eneste som ønsker store endringer er LO ved sjeføkonom Roger Bjørnstad. LOs innspill går motsatt vei av de andre, ved i praksis å ville fjerne Norges Banks uavhengighet og ansvar for rentesettingen.

LO har tre hovedinnspill:

Høy sysselsetting og lav inflasjon bør sidestilles som pengepolitiske mål.
Rentesettingen må tilpasses hva slags impulser som ligger bak en inflasjonsøkning.
Norges Banks analyser må baseres på frontfagsmodellens selvkorrigerende effekter. Frontfagsmodellen må inkluderes i Norges Banks hovedmodell.

LO vil i tillegg at det etableres en fast møteplass mellom Norges Bank, Finansdepartementet og partene i arbeidslivet for å etablere en konsensus om hvordan lønnsdannelsen fungerer, og dermed vurderingene Norges Bank skal bygge på.

Trepartssamarbeidet ønskes som basis for rentepolitikken. Dette er en invitasjon til høy og variabel inflasjon.

Teorien om hovedkursmodellen, hvor konkurranseevnen i konkurranseutsatt industri (frontfagene), skal være bestemmende for lønnsdannelsen, har lang tradisjon i Norge. Da teorien ble lansert midt på 1960-tallet, var det faste valutakurser. Kostnadsutviklingen i konkurranseutsatt industri måtte da ikke avvike fra våre handelspartneres, ellers ville arbeidsledigheten økte.

Fast valutakurs var et nominelt anker. Det skulle tvinge lønnsveksten til å holde seg innenfor de rammene konkurranseutsatt industri tålte.

Frontfagsmodellen og faste valutakurser forhindret ikke at et eksternt sjokk fra krig og uro i Midtøsten som mangedoblet oljeprisen og utløste en vedvarende pris- og lønnsspiral gjennom 1970- og 1980-tallet. For høy lønnsvekst og svekket konkurranseevne ble søkt korrigert gjennom hyppige devalueringer. Det bare vedlikeholdt spiralen.

Disiplinen fastkurssystemet skulle ha på lønnsdannelsen fungerte ikke lenger.

Renten ble i praksis bestemt av regjeringen, og viljen til å heve den på grunn av høyere inflasjon var lav. Selv økninger i Norges Banks renter overfor bankene for å forsvare kronekursen, måtte klareres politisk.

Det hele endte i en stor bankkrise i overgangen mellom 1980- og 1990- tallet. En lærdom var at frontfagsmodellen må kombineres med et langt fastere nominelt anker. I 2001 valgte Stoltenberg-regjeringen, og stortingsflertallet, å la det bli et inflasjonsmål som skulle håndheves av Norges Bank. Dette regimet har fungert godt, bedre enn noe annet pengepolitisk system vi har hatt.

Vi risikerer igjen vedvarende prissjokk på olje, gass og andre råvarer, på ny forårsaket av krig og omveltninger i Midtøsten. Frontfagsmodellen alene vil kunne forsterke inflasjonsvirkningene. Inntjeningen, og dermed lønnsevnen, til frontfagsnæringer kan bedres sterkt. Andre næringer vil måtte øke prisene for å kunne betale tilsvarende lønnsøkninger.

Rentepolitikken har derfor en viktig rolle også ved slike eksterne sjokk.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 30.3.2026.