Realismen

Publisert: 6. februar 2025

Hva er realisme?

Realismen er det eldste analytiske perspektivet på internasjonale relasjoner. Realismen har dype røtter, og kan spores til en rekke sentrale tenkere som blant annet Niccolò Machiavelli, Thomas Hobbes og Carl von Clausewitz.

Det er viktig å fremheve at realismen er et analytisk rammeverk, ment for å beskrive, forklare og predikere det som skjer i internasjonal politikk. Realisme må derfor ikke forveksles med Realpolitik, som på mange måter er en praktisk-politisk tilnærming til utenrikspolitikk. Selv om både realisme og realpolitik legger stor vekt på maktutøvelse og staters interesser, er ikke realisme å regne som hverken retningslinjer eller anbefalinger om hva stater burde gjøre.

Realismens utgangspunkt

Lengst tilbake kan realismen spores til den greske historikeren Thukydid, som skrev historien om Peloponneserkrigen (431–404 f.Kr.) mellom Athen og Sparta. Thukydid mente at den grunnleggende årsaken til at krigen brøt ut var Spartas bekymring for Athens voksende makt. Ifølge Thukydid gjorde denne maktendringen at krig mellom de to statene ble uunngåelig. Thukydid fremhevet med andre ord de to partenes interesser og opplevelse av de skiftende omstendighetene som avgjørende:

Den voksende maktens (Athen) økende rettmessighet kom til uttrykk gjennom en økt følelse av egen betydning og et krav om større innflytelse.
Dette påvirket frykten, usikkerheten og viljen til å forsvare status quo for den etablerte makten (Sparta).

Athens økende makt medførte minkende relativ makt for Sparta. Dette gjorde at Sparta oppfattet Athen som en eksistensiell trussel. Utfallet ble krig.

Thukydid beskrev hvordan usikkerhet, frykt og egeninteresse fører til at stater benytter seg av krig som maktmiddel. Eller for å si det som Clausewitz, at de tyr til krig som et middel for å utøve politikk. Thukydid er mest kjent for sitatet «De sterke gjør som de vil, og de svake lider det de må». Med dette forklarer Thukydid at dersom man har makt, vil man utøve den, har man ikke makt, må man føye seg. Dette er den harde realiteten stater må forholde seg til, ifølge realister.

Innbakt i dette ligger også en forståelse av menneskelig natur som tilsier at mennesker har et grunnleggende behov for å dominere, animus domini. Denne menneskelige trangen til å dominere er, ifølge realisme-teoretikeren Hans Morgenthau, en viktig årsak til at stater søker makt. Morgenthau står for den klassiske realismen.

John Mearsheimer derimot, som representerer retningen offensiv realisme, mener at det er det internasjonale systemets struktur som låser stater i et jernbur, der de er tvunget til å konkurrere om makt. Mearsheimer står for et mer strukturelt syn på internasjonale relasjoner.

Grunnleggende antakelser

Selv om det sjelden gir mening å snakke om én realisme, all den tid det finnes en rekke forskjellige retninger, kan realismens grunnantakelser sammenfattes slik:

Stater er de grunnleggende enhetene i det internasjonale systemet. Deres primære mål er å opprettholde egen suverenitet. Dette vil ikke si at realismen ikke også vektlegger individers betydning. Ofte brukes de tre analysenivåene: individnivå, statsnivå og til slutt det internasjonale systemet, slik Kenneth Waltz gjør i sitt innflytelsesrike verk Man, the state and war.
Det internasjonale systemet er anarkisk av natur. Dette innebærer at det ikke finnes en overnasjonal myndighet som en stat kan ringe til dersom et annet land invaderer. Stater må derfor sørge for å opprettholde suverenitet på egen hånd. For en liten stat som Norge er ikke dette mulig å gjøre alene, gitt vår geopolitiske beliggenhet, og derfor er vår sikkerhet forankret i den avskrekkingen et NATO-medlemskap kan gi oss, for å unngå å «lide det vi må». NATO er dermed nødnummeret vi kan ringe, en luksus de aller fleste små stater i verden ikke har.
Stater befinner seg i en konstant usikkerhet, noe som gjør at stater er sikkerhetssøkende av natur. Dette fører til det som kalles sikkerhetsdilemmaet. Stater kan ha lav eller ingen tillit til andres fremtidige handlinger. Intensjoner, til forskjell fra handlinger, ligger skjult i beslutningstakernes hoder. Dette innebærer at det er vanskelig å skille defensive fra offensive handlinger. Om et nærliggende land ruster opp eller går til anskaffelse av atomvåpen, skal dette bedømmes som en defensiv eller offensiv handling? Dette kan ikke en stat vite for sikkert. Denne usikkerheten gir en spiral der en stats opprustning bidrar til at en annen stat vil gjøre det samme. I en slik situasjon kan hver parts forsøk på å styrke sin sikkerhet gjøre den andre parten mer usikker.

Sikkerhetsdilemmaet bidrar til å forklare hvorfor stater føler seg usikre, men bidrar ikke til å forklare hvorfor krig bryter ut.

Det internasjonale systemet kan dermed karakteriseres som et selvhjelpssystem. Statene må selv opprettholde eller øke egen maktposisjon og statene handler ut av egeninteresse. Maktbalanse er, etter realistenes skjønn, den eneste stabiliserende mekanismen i det internasjonale systemet. Rent empirisk har også det internasjonale systemet stort sett alltid vært preget av maktbalanse som stabilisator mellom nasjonalstater. De 100 årene mellom Napoleons første abdikasjon i 1814 og starten på første verdenskrig i 1914 var preget av en multipolar maktbalanse som bærende prinsipp, i det som ble kjent som Den europeiske konsert. Dette var en fredsplan med Clemens von Metternich som hovedarkitekt, der man ønsket å beskytte stabiliteten i Europa mot nasjonale og liberale bevegelser. Den kalde krigen var også preget av en maktbalanse, som var bipolar, mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen.

Stater opererer med andre ord i et system der stormakter tar del i en sikkerhetskonkurranse, der de ikke bare søker å øke sin relative makt, men de forsøker også å hindre at maktbalansen havner i deres disfavør. Det er dette som kalles stormaktsrivalisering. For å sikre denne maktbalansen vil stater styrke egen makt eller inngå i allianser. For en realist vil den primære basen for en stats makt være militærmakt, som er avhengig av forhold som størrelsen på statens økonomi og befolkning. Evnen til å føre krig er den tyngste valutaen en stat kan ha.

Synet på samarbeid og institusjoner

En vanlig misforståelse om realismen er at internasjonalt samarbeid hverken anerkjennes eller bli tillagt viktighet. Det er feil. Ifølge realismen er internasjonale organisasjoner en arena som primært fungerer som redskaper for de mektigste statene i verden. NATOs, EUs og FNs eksistens og funksjon er fullt ut forenlig med den analytiske linsen til realismen. Poenget en realist vil fremheve om disse, er at disse institusjonene farges av stormaktenes interesser, som ikke lar seg underkaste krav som svekker sikkerheten deres.

FNs sikkerhetsråd er et empirisk eksempel på hvordan stormakters interesser preger internasjonale organisasjoner i praksis: Sikkerhetsrådet har overnasjonal karakter. Statene som sitter her, kan binde stater til vedtak andre stater ikke har innflytelse på. Sikkerhetsrådet kan med andre ord fatte folkerettslig bindende vedtak for FNs 193 medlemsland. De fem stormaktene ved FNs opprettelse, Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA, er faste medlemmer og har mulighet til å legge ned veto. Sikkerhetsrådet farges dermed av interessene til disse stormaktene, ved at de kan legge ned veto mot vedtak som vil undergrave sikkerheten deres.

Samarbeid generelt, mellom stormakter, er ifølge realister avhengig av hvilke gevinster statene kan oppnå. Om stormakter kan oppnå felles gevinster eller om det ikke rokker nevneverdig med maktbalansen, vil samarbeid og samhandling mest sannsynlig finne sted. Det høye nivået av økonomisk samhandling i skyggen av sikkerhetskonkurransen mellom Europas stormakter før første verdenskrig er ett eksempel. Ikke-spredningsavtalen om atomvåpen mellom USA og Sovjetunionen i 1968 er et annet eksempel. Samarbeid finner sted dersom det fremmer felles interesser, også i realistenes verden.

Kritikk av realismen

Realismen har høstet mye kritikk. En kjent innvending er at realismen ikke skjelner mellom demokratier og autokratier, men heller velger å anta at stater har samme interesser uavhengig av styresett. Dette til tross for at demokratier er langt mer transparente av natur, og at andre stater dermed burde ha en viss grad av forventninger til deres sanne intensjoner. En realist vil likevel hevde at stormakter benytter seg av makt dersom de blir truet, uavhengig av styresett.

Kritikere mener også at realister i altfor stor grad vektlegger at stater har evige interesser eller permanente geopolitiske orienteringer, faste motivasjoner eller forutsigbare mål. Dette gjør at andre forhold, som blant annet ideologi, kan ende opp med å spille annenfiolin i en analyse.

En annen kritikk er at realismen ser på stater som «brikker i et Risk-spill», der de store landene enkelt kan valse over de små. I så måte tar ikke alltid realister hensyn til det Clausewitz kaller krigens friksjon, nemlig at det er nær sagt umulig å forutse hvordan en krig vil utfolde seg. Selv om kvantitet er en viktig faktor i krig, er ikke krig preget av naturlover.

Teksten er sist oppdatert 5.2.2026.