Den kalde krigen

Publisert: 12. juli 2020

Hva er den kalde krigen?

Den kalde krigen er navnet på den historiske epoken mellom 1945 (slutten på andre verdenskrig) og 1989 (Berlinmurens fall) og beskriver primært forholdet mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen.

Den kalde krigen kjennetegnes av at det aldri oppsto direkte militær konfrontasjon mellom supermaktene. Imidlertid var den ideologiske konflikten varm gjennom hele perioden og utspilte seg langs økonomiske, kulturelle og militære dimensjoner – og hadde global rekkevidde – om ikke å si enda større rekkevidde, gjennom romkappløpet.

Spenningsforholdet tok blant annet form gjennom såkalte proxy-kriger, hvor Sovjetunionen støttet kommunistiske bevegelser, mens USA støttet anti-kommunistiske bevegelser. Et annet kjennetegn ved perioden var rustningskappløpet; USA og Sovjetunionens forsøk på å skaffe seg militær overlegenhet både i konvensjonelle (militære styrker) og ukonvensjonelle (atomvåpen) midler.

Denne striden beskrives ofte i form av terrorbalanse; så lenge maktforholdene balanserte hverandre var det en forutsigbarhet i det internasjonale system. Både USA og Sovjetunionen var gjensidig i stand til å gjengjelde et atomangrep, og således utslette den andre. Men dersom en av statene ville bli for mektig, ville terrorbalansen forrykkes og det internasjonale systemet mindre forutsigbart.

Jernteppet

Den amerikanske diplomaten George Kennans tekst om Sovjetunionens politikk i Foreign Affairs (skrevet under pseudonymet «X») i 1947, dannet grunnlag for den amerikanske oppdemmingspolitikken (containment). Kommunismen skulle holdes i sjakk.

Winston Churchill brukte allerede i 1946 uttrykket «jernteppet» som illustrasjon på delingen av Europa. Churchills uttrykk gjenspeilte det faktum at andre verdenskrig aldri fikk et formelt fredsoppgjør, men reflekterte hvordan den røde armé og vestmaktenes militære styrker var plassert i mai 1945.

Motsetningene mellom Vesten og Sovjetunionen ble tydelige gjennom Stalins blokade av Berlin i 1947. En massiv luftbru ble dannet for å skaffe Vest-Berlin nødvendige varer. Det samme året lanserte USA Marshall-hjelpen, et økonomisk støtteprogram til Europa, som blant annet betinget økonomisk orientering vekk fra planøkonomi.

Kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia i 1948, som ble støttet av Stalin, sementerte konflikten, ettersom det tydeliggjorde Sovjetkommunismens internasjonale ambisjoner. Kuppet var en viktig begrunnelse for Einar Gerhardsens støtte til norsk medlemskap i NATO i 1949, hvoretter Sovjetunionen sammen med sine øst-europeiske satellittstater dannet Warszawa-pakten i 1955. At de øst-europeiske statene var satellittstater ble demonstrert både i 1956 (opprøret i Ungarn) og 1968 i Tsjekkoslovakia (Prahavåren).

Konflikt og krig

Et av de sterkeste symbolene på Den kalde krigen var Berlinmuren, som ble oppført i 1961 og fikk navnet «antifascistisk beskyttelsesmur». Muren kom som følge av den store strømmen av mennesker som flyktet fra DDR til Vest-Tyskland.

Selv om den kalde krigen hadde geografisk opprinnelse og avslutning i Europa, var krigen i høyeste grad et globalt fenomen. Koreakrigen i 1950, hvor Kina og Sovjetunionen støttet Nord-Korea, mens USA ledet en FN-styrke som forsvarte Sør-Korea, representerte den første store militære konfrontasjonen. Teknisk sett er Koreakrigen fremdeles ikke avsluttet, men fredsavtalen fra 1953 bidro til å avslutte kamphandlingene og har i det store og det hele blitt respektert.

Vietnamkrigen (1964-1975) representerte et annet stort innslag i den kalde krigen. Kennedy-administrasjonen og senere Johnson-administrasjonen argumenterte for at kommunistisk overtagelse av Vietnam kunne føre til en dominoeffekt i Sørøst-Asia, og at amerikanske tropper derfor måtte forsvare Sør-Vietnam mot kommunistiske Nord-Vietnam. Sistnevnte ble støttet av Sovjetunionen.

Det er tvilsomt hvor mye forskjellige amerikanske administrasjoner selv trodde på den såkalte dominoeffekten. Dokumentene som ble offentliggjort i lekkasjen «Pentagon Papers» beskrev at amerikanske militære i stor grad hadde gitt opp troen på militær seier i Vietnam lenge før krigen ble avsluttet.

Atomtrusselen

Cubakrisen i oktober 1962 blir ofte omtalt som den farligste situasjonen under den kalde krigen. Dette fordi krisen nær utløste en direkte konfrontasjon mellom USA og Sovjetunionen. Bakgrunnen for krisen var at amerikanske spionfly oppdaget utskytningsramper for atomvåpen på Cuba, hvoretter Kennedy-administrasjonen iverksatte en sjøblokade av øyen og planla en fullskala invasjon dersom ikke Sovjetunionen avviklet utskytningsrampene. Khrusjtsjov gikk med på å avvikle rakettinstallasjoner på Cuba, mens Kennedy lovet å trekke amerikanske raketter tilbake fra Tyrkia.

Man kan innvende at verden var enda nærmere atomkrig 26. september 1983, da det militære radarsystemet i Sovjetunionen varslet atomangrep. Daværende oberst og øverste befalmyndighet, Stanislav Petrov, valgte å bedømme varslingene som falsk alarm, til tross for at retningslinjene tilsa at militærledelsen skulle varsles og Sovjetunionen skulle gjengjelde. Varslingene var falsk alarm, ettersom radarsystemet hadde mistolket et skysystem som missiler, men det er vanskelig å overdrive hvilket enormt press Petrov var under. Av den grunn har Petrov ved forskjellige anledninger fått tilnavnet «mannen som reddet verden».

Latin-Amerika

Den kalde krigen preget perioden også i Latin-Amerika, hvor USA i mange tilfeller var villig til å støtte autoritære ledere for å bekjempe kommunismen. Mens Sovjetunionen gav støtte til marxistiske opprørsgrupper. En av de mest sentrale begivenhetene i regionen fant sted 11. september 1973 i Chile, da den sosialistiske presidenten Salvador Allende ved hjelp av CIA ble styrtet, og USA-støttede Augusto Pinochet grep makten.

Avspenning og tøvær

Den kalde krigen preges av ulik grad av konfrontasjon. Deler av perioden preges også av avspenning, eller «detente». Sistnevnte begrep knyttes særlig til Nixon/Kissinger i Det hvite hus og deres tilnærming til Sovjetunionen og Kina. Men også forbundskansler Willy Brandt gav detente ett innhold med sin ostpolitik (en nærmere og mykere tilnærming til øst). En milepæl i avspenningen mellom vest og øst var Helsinki «Final Act» i 1975. Denne hendelsen var sluttforhandlingene av prosessen knyttet til Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), senere OSSE. Alle landene i Europa (minus Albania) i tillegg til Canada og USA undertegnet erklæringen i Helsingfors.

Det er vanlig å knytte avslutningen av den kalde krigen til Berlinmurens fall høsten 1989, da tusenvis av borgere fra Øst-Europa trosset grensevaktene og krysset grensen til Vest-Tyskland. Da Sovjetunionens leder, Mikhail Gorbatsjov, gav ordre om ikke å bruke makt, avsluttet han i realiteten den kalde krigen. Gorbatsjov forsøkte å reformere det kommunistiske system innenfra, men endte i realiteten opp med å avvikle det. Det medførte at det var USA, Vesten og det liberale demokratiet som gikk seirende ut av den kalde krigen.