Hvorfor reduseres ikke skattene?
Da Stortinget laget handlingsregelen var det meningen at de ekstra oljepengene også skulle brukes til skattelettelser.
Publisert: 15. november 2024
I Dagens Næringsliv 23. oktober stilte professor ved Handelshøyskolen BI, Gisle James Natvik, et interessant spørsmål: Hvorfor har ikke politikerne prioritert mer av oljepengene til å redusere skatten?
I løpet av de siste 20 årene har staten fått tilført en enorm pengestrøm fra oljen, skrev Natvik. Offentlig pengebruk har skutt i været. «Men merkelig nok har lavere skatt på arbeid ikke blitt prioritert. Omtrent alle de ekstra inntektene har gått til offentlige utgifter.»
Natvik stilte det samme spørsmålet i en debatt som han og jeg deltok i på KÅKÅnomics i Stavanger: Hvorfor i alle verden er ikke skattene redusert?
Da Stortinget laget handlingsregelen var det tross alt meningen at de ekstra oljepengene også skulle brukes til skattelettelser.
Regjeringens rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, som skal gi faglige råd om den økonomiske politikken, har nylig påpekt noe av det samme: Politikerne bør vurdere å bruke en større del av det økonomiske handlingsrommet til skatte- og avgiftslettelser. Det kan styrke vekstevnen og effektiviteten i økonomien, og fordelingen kan i mange tilfeller bli minst like god.
Så hvorfor skjer det ikke? Hvorfor velger politikerne i så stor grad bare å øke de offentlige utgiftene? Tror de at de alltid disponerer pengene mer fornuftig enn borgerne og bedriftene selv vil gjøre?
Sannheten er nok at vi har en politisk kultur som i altfor stor grad måler politisk suksess i graden av pengebruk på offentlige budsjetter, og at vi har et budsjettsystem i staten som i bunn og grunn appellerer til en form for tilkarringsvirksomhet: Så å si alle statsråder er «utgiftsministre», og alle er derfor bare på jakt etter mer penger til sine egne budsjetter.
Ideelt sett bør finansministeren være en «skatteletteminister», men også finansministre kan være mer opptatt av å sikre penger til egne hjertesaker. Trygve Slagsvold Vedum, for eksempel, er kanskje mer opptatt av å sikre et godt landbruksoppgjør enn å senke skatten. Dessuten er det ikke lett for en finansminister å foreslå skattelette når alle de andre statsrådene bare vil øke utgiftene.
Denne politiske kulturen fører ikke bare til en konkurranse om stadig å øke de offentlige utgiftene. Den fører også til en nesten absurd form for politisk debatt. For dersom noen antyder at de vil redusere skatter og avgifter, avkreves de straks svar på hvor de skal ta pengene fra og hvor de skal kutte i offentlige utgifter – som om «naturtilstanden» er høyest mulig utgifter og skatter, og som om staten i utgangspunktet eier alle pengene.
Debattformen er absurd, også fordi den betrakter økonomien som en statisk størrelse – som om det ikke har noen effekter at skattene øker eller reduseres, eller at offentlige utgifter bare fortsetter å vokse.
Det er også en merkelig debattform, fordi det sjelden stilles samme krav til «bevisførsel» når skattene økes, eller når de offentlige utgiftene øker. Hvor fornuftig er det for eksempel å øke skattene for næringslivet, hvis pengene går til å øke subsidiene til næringslivet?
At politikere i så høy grad prioriterer å øke de offentlige utgiftene fremfor å lette på skatten, innebærer også en form for mistillit til borgere og bedrifter. Politikere har ofte en overdreven tror på hva de selv kan utrette og tydeligvis liten tillit til at borgere og bedrifter vil bruke pengene like fornuftig. Men kanskje vil pengene av og til bli bedre brukt av dem som opprinnelig har skapt dem?
Dessverre er også mediene med på mye av denne runddansen. Politikere som vil redusere skatten, blir regelmessig spurt om hvilke offentlige utgifter de skal kutte og om det blir dårligere fordeling. Men når SV foreslår å øke skattene med rekordhøye 67 milliarder kroner, stiller ikke programlederen i Dagsnytt 18 et eneste kritisk spørsmål om hvilke konsekvenser det vil ha for verdiskapingen.
Økonomifaget må nok suppleres med andre faglige perspektiver, dersom man fullt ut skal forstå den økonomiske politikken. Og hvis vi vil endre den politiske kulturen, må det politiske miljøet selv se seg tjent med en åpen og ærlig debatt om virkningene av den ekstreme interessen for stadig å bruke mer penger.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 13.11.24.
Relatert
Ingen kan trylle vekk skatten
Null hull i aksjeskatten fortsatt
Ingen skattehull for norske holdingselskaper
Politikk uten perspektiver
Null rike nullskattytere
