<strong>Det finnes et demokratisk Russland</strong>

Norske medier har et ansvar for ikke å glemme at det finnes et demokratisk Russland i skarp kontrast til Putins Russland»

Eirik Løkke

Publisert: 26. mars 2024

Da Den røde armé invaderte Praha i 1968, trappet åtte personer opp foran Kreml for å protestere mot invasjonen. Med banneret «For din frihet – og vår» ville dissidentene vise verden at det fantes borgere som ikke støttet angrepet. Kommunistene var raske med å fjerne demonstrantene, men de fikk aldri slettet motet som ble utvist denne dagen i Moskva, og som senere har inspirert til motstand mot tyranniet.

Apropos tyranniet.

I helgen gjennomførte Vladimir Putin en «spesialoperasjon» maskert som «valg». Jeg skal ikke påstå at norske medier i hovedsak har dekket Putins politiske teater som et demokratisk valg, men altfor ofte har inngangen på sakene vært at «Putin er gjenvalgt», med påfølgende opplysninger om «valgdeltakelse», slik eksempelvis Dagbladet gjorde søndag kveld. Lignende omtale finner vi på Aftenposten/NTB og Tv2. I sistnevnte sak skriver Tv2.no at Jens Stoltenberg uttaler at «president Vladimir Putin kan komme til å bruke gjenvalget til å intensivere angrepene på Ukraina», men som det kommer frem i saken, så mener ikke NATO-sjefen at dette dreier seg om et reelt valg.

Slike skriverier i norsk presse er å gi Putin og regimet en legitimitet som de overhodet ikke fortjener.

Dagens Russland har utviklet seg til et diktatur, hvor Putin fengsler og dreper sine motstandere. Ingen symboliserer dette sterkere enn Aleksej Navalnyj, som selv etter sin død har blitt et sterkt symbol på motstand. Etter å ha overlevd Putins giftangrep i 2020, reiste han tilbake til Moskva. For de fleste av oss fortonet beslutningen seg som den rene og skjære galskap; for Navalnyj var beslutningen den eneste riktige. Han var fast bestemt på å vise Russland – og verden – at det finnes et annet Russland enn Putins.

Navalnyj er ikke alene.

I 2022 valgte også opposisjonspolitikeren Vladimir Kara-Murza – som har overlevd flere giftangrep fra Putin – å reise tilbake til Moskva. I likhet med Navalnyj var han fast bestemt på å demonstrere at det finnes et annet Russland. Som forventet ble Kara-Murza arrestert og dømt til 25 års fengsel for å ha ytret seg kritisk mot regimet.

Enda verre gikk det med tidligere visestatsminister Boris Nemtsov. I februar 2015 ble han skutt som følge av sitt regimekritiske arbeid. Putin har som kjent aldri vært glad i «opposisjonsarbeid».

Samme skjebne led den russiske advokaten Sergei Magnitsky i 2009. Etter at han avslørte omfattende korrupsjon, ble han fengslet og drept, for så å bli dømt – post mortem – for korrupsjon(!). Da Magnitsky ble bønnfalt av sin arbeidsgiver, Bill Browder, om å forlate Russland, valgte han å bli. Han ville vise verden at Russland fremdeles var en rettsstat. Magnitsky forregnet seg, men verden har blitt godt kjent med navnet hans, ettersom Browder har jobbet utrettelig for å få straffeforfulgt drapsmennene gjennom såkalte Magnitsky-lover; målrettede sanksjoner mot russere som gjør seg skyldige i menneskerettighetsbrudd.

Det er med andre ord intet valg i normal forstand Putin har iscenesatt; det er et politisk teater som forsøker å ikle den russiske staten en demokratisk ferniss. Det er lenge siden det var noe som lignet på frie valg i Russland. Nevnte Boris Nemtsov valgte ved «valget» i 2012 å delta på en Civita-frokost, noe som illustrerer hvorfor det politiske teateret til Putin minner mer om en FSB-operasjon enn et valg.

Mange hevder at Vladimir Putin er populær og at han ville vunnet et reelt valg. Det er godt mulig, men det er all grunn til å være skeptisk til rapporter om hvor populær Putin er. For det første er det rent sosiologisk grunn til å tvile på validiteten av enhver valgundersøkelse i Russland. Ikke nødvendigvis fordi det er metodologiske feil, men fordi enhver borger vil ha et sterkt incentiv til å svare Putin i spørsmålet om hvem vedkommende stemmer på.

Nettopp derfor var det en besynderlig kommentar NRKs Gro Holm for noen måneder siden skrev på NRK.no om at Putin ikke behøver å jukse for å vinne valg. Vel – regimet selv er i liten grad overbevist om at Putin ville vunnet frie valg; hvorfor skulle de ellers innføre så repressive tiltak mot opposisjonen – og sågar jukse med stemmer (jf Bjørn Johan Bergers utmerkede kommentar på Facebook)?

I en VG-kronikk i fjor beskrev forfatteren Roy Jacobsen et kulturelt skille mellom Europa og Russland, hvor sistnevnte aldri opplevde opplysningstiden. Jacobsen har naturligvis rett i at Russland bærer preg av sin historie, og særlig ødeleggende var den russiske revolusjon og 70 år med kommunisme. Det kommunistiske diktaturet sådde en fundamental mistillit i det russiske samfunnet, noe som gjorde det ekstra vanskelig å håndtere omstillingen fra sosialisme til demokrati. Likefullt bør vi være forsiktige med å kjøpe Putins narrativ om at han representerer det «ekte Russland». Jeg er enig med kritikken fra Sten Inge Jørgensen, som advarer mot å gjøre historiske forklaringer til selvoppfyllende profetier. Eksempelvis ved å dyrke ideen om at det russiske samfunnet ikke er modent for demokrati, eller bidra til å legitimere Putins styre ved å henvise til landets brutale historie.

Mitt poeng er ikke at historie ikke betyr noe, eller ikke gir innsikt i dagens samfunn. Mitt poeng er at historie ikke sier noe om fremtiden. Putin er ikke synonymt med Russland, selv om vi må forholde oss til at han de facto har makten i Russland. Men vi bør ikke gi ham noen form for demokratisk legitimitet.

Nettopp derfor bør mediene være oppmerksomme på å ikke bidra til å fremme Putins narrativ om at han er en sterk leder med stor oppslutning.

For det stemmer ikke.

Faktum er at Navalnyj, selv fra graven, har blottlagt store svakheter hos Putin, og vist frem sprekker i regimet. Det betyr dessverre ikke at regimet nærmer seg slutten, men til Putins store irritasjon har vi fått et levende bevis på at det finnes et annet Russland som følger i skyggen av slagordet «For din frihet – og vår». Og vestlige medier har et ansvar for ikke å glemme at det også finnes et demokratisk Russland – som deler våre verdier.

Innlegget var publisert i Medier24 24. mars 2024