Russland vil tape energikrigen
Investeringer innen fossil energi vil gjøre et comeback. Stadig nye funn av olje og gass, ofte i helt nye regioner og nasjoner, vil kunne avlaste bortfallet av import fra Russland
Publisert: 8. februar 2023
Tidligere i år har jeg skrevet om den pågående energikrigen mellom Russland og Vesten. Vesten vant slaget denne vinteren, men det er ikke sikkert Vesten vinner neste vinter.
Men hva skjer på noe lengre sikt? Vil Europa og Vesten greie å gjøre seg uavhengig av russisk energi?
Blant politikere både i Norge og Europa er det stor uenighet om den pågående energikrisen bør brukes til å kvitte oss med fossilt energi for godt eller om kostnadene ved en slik energiomstilling er for store på kort sikt.
De aller fleste, for eksempel IEA, peker på at Ukraina-krigen vil øke tempoet i overgangen fra fossil til fornybar energi i Europa og verden for øvrig. Men på mellomlang sikt er fossil energi fremdeles helt avgjørende, noe som innebærer at Europa må finne andre fossile energikilder enn Russland.
Norge kan kun hjelpe Europa på kort sikt
Dette er blant annet bakgrunnen for fjorårets felleserklæring mellom Norge og EU om olje og gass, som blant annet uttrykte at «EU støtter at Norge fortsetter med leting og investeringer for å bringe olje og gass til det europeiske markedet», og at Norge kan «fortsette å være en stor leverandør til Europa også på lang sikt, forbi 2030».
Men selv om Norge blir stadig viktigere for EUs import av olje og gass, kan ikke norsk olje- og gasseksport kompensere fullt ut for Russlands frafall.
Ifølge Oljedirektoratet er halvparten av Norges petroleumsressurser allerede hentet ut, og i fjor nedjusterte direktoratet det uoppdagede ressursgrunnlaget i Barentshavet – det siste umodne oljeområdet på sokkelen sør for iskanten – etter lang tid med skuffende leteresultater.
I TFO-runden for 2023 var kun to av 47 lisenser som ble tilbudt i Barentshavet.
Når oljedirektoratet oppsummerte fjorårets status på norsk sokkel, kom det riktignok frem at det ble levert svært mange nye utbyggingsplaner som kan bidra til å opprettholde produksjonen, blant annet på grunn av oljeskattepakken, men leteåret 2022 viste seg å være svært skuffende. Hele 11 av 32 letebrønner på norske sokkel viste seg å inneholde funn, noe som er en høy treffprosent, men mange av funnene inneholdt mindre olje og gass enn forventet, noe som resulterte i en lavere ressurstilvekst enn i de tre foregående årene.
I 2021 avsluttet også Solberg-regjeringen leterefusjonsordningen, som ble innført i 2004, og som skapte en ny dynamikk på norsk sokkel, hvor særlig mange nye mindre og mellomstore petroleumsselskaper bidro til økt leteaktivitet – og trolig også funn av Johan Sverdrup-feltet, som er det siste gigantfunnet på norsk sokkel.
Norsk sokkel blir mer og mer moden, og sannsynligheten for nye gigantfunn som kan erstatte de «gamle» gigantfunnene, blir stadig mindre.
Da er det særlig gass som er prekært – både for Europa og for norsk sokkel.
Ifølge en tidligere sjefsgeolog i Hydro og daværende Statoil, er det kun tre funn etter 2003 blant de 30 feltene som hadde høyest gassproduksjon i fjor. Disse tre funnene bidrar kun med to prosent av den totale rene gassproduksjonen fra norsk sokkel. Til sammenligning kommer 44 prosent av norsk oljeproduksjon fra funn etter 2003.
Geopolitisk usikkerhet
Europa er dermed avhengig av andre kilder for å erstatte russisk olje og gass. Og det helst fra vennligsinnede land. Et av de landene er USA, og amerikansk gass, fraktet på LNG-skip, bidro stort til fylle opp de europeiske gasslagrene inneværende vinter.
Den teknologiske revolusjonen som muliggjorde utnyttelse av skiferolje og -gass, gjorde at USA, for en stund, overtok som den nye svingprodusenten i verden etter OPEC, under olje-krisen i 2014. Men etter Ukraina-krigen har OPEC, med Saudi-Arabia i spissen,igjen overtatt den mektige oligopol-posisjonen innen olje, mens skiferolje og -gassproduksjon i USA har mistet vekstkraften og trolig nådd en topp.
Dette betyr at Europa må sikre seg olje og særlig gass fra et bredere antall kilder.
EU-land har allerede inngått avtaler med land som Qatar, Aserbajdsjan, Libya ogAlgerie. Men alle de nevnte landene innebærer en stor geopolitisk usikkerhet på lengre sikt, på samme måte som russisk energiimport viste seg å være. Det samme gjelder for land som Iran og Venezuela, der mange antok en vestlig diplomatisk reorientering i etterkant av den russiske invasjonen og påfølgende energikrisen, men som har vist seg å være vanskelig.
Ingen tegn på «peak oil»
Selv om Norge og amerikansk petroleumsproduksjon trolig har nådd toppen, er det få tegn til at verden nærmer seg «peak oil» – teorien som den amerikanske geologen og geofysikeren Marion King Hubbert fremmet i 1956.
Året 2022 ble et skuffende leteår på norsk sokkel. Men på den andre siden av kloden endte fjoråret opp med å bli tidenes beste.
Tidlig i februar 2022, i det verdens oppmerksomhet ble rettet mot grensen mellom Russland og Ukraina, var det en helt annen stemning om bord på en drillingskip utenfor kysten av det sørafrikanske landet Namibia.
Etter mange år med seismiske undersøkelser, offentliggjorde Shell resultatene av en leteboring på 2000 meters havdybde 270 km vest for den namibiske kysten – som viste funn av store mengder lettolje.
Noe senere samme måned offentliggjorde det franske oljeselskapet TotalEnergies at også de hadde funnet store mengder lettolje, inkludert gassforekomster, i et annet felt utenfor kysten av Namibia.
Shell sitt funn er anslått å inneholde minst 700 millioner oljefatekvivalenter i ressurser, mens TotalEnergies funn er en virkelig gigant, med foreløpige ressursanslag på minsttre milliarder fat oljeekvivalenter, noe som gjør funnet til et av de største noensinne i Afrika sør for Sahara og det største funnet til det franske oljeselskapet på 20 år.
Til sammenligning hadde Ekofisk produsert tre milliarder fat med olje i hele feltets levetid i fjor.
Hvordan Namibia, med knappe 2,5 million innbyggere og en økonomisk ulikhet i verdenstoppen, vil håndtere den kommende oljerikdommen, når produksjonen kommer i gang om noen få år, får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen artikkel.
Hovedpoenget er at stadig nye funn av olje og gass, ofte i helt nye regioner og nasjoner, vil kunne avlaste bortfallet av europeisk energiimport fra Russland.
På den andre siden av Atlanterhavet seiler det søramerikanske landet Guyana, opp som enda en ny oljegigant, etter store petroleumsfunn de siste årene. Ifølge norske Rystad Energy kan Guyana, innen 2035, ende opp med en offshore olje- og gassproduksjon på størrelse med USA, Norge og Mexico.
I fjor høst inngikk erkefiendene, Israel og Libanon – hvor sistnevnte stat fremdeles ikke anerkjenner eksistensen av førstnevnte – en delelinje-avtale på grunn av store funn av gass utenfor landenes felles kyst.
I de siste årene har investeringer innen olje og gass fått en negativ merkelapp, idet kapitalstrømmene søkte seg til sektorer med høyest mulig ESG-stempel. Men på grunn av lang tids underinvesteringer og geopolitiske endringer, blant annet som følge Russlands invasjon, er investeringer innen olje og gass på vei til å gjøre et comeback.
Russland vil tape energikrigen til slutt.
Innlegget er publisert i Minerva 6.2.2023.
Relatert
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
