Er det håp for Russland?

En demokratisk kultur må bygges fra bunnen og opp i Russland, slik at forholdet til Vesten skal kunne normaliseres. Men særlig realistisk er dette dessverre ikke.

Bård Larsen

Publisert: 25. oktober 2022

Da den amerikanske historikeren Daniel Goldhagen kom med sin kontroversielle bok «Hitlers villige bødler» i 1996, ble det stor ståhei i historikermiljøene. Kort fortalt skrev Goldhagen om et Tyskland der den store majoriteten av borgerne, mange flere enn det som var vanlig å anta, enten var Hitler-vennlige eller ikke brydde seg.

Goldhagen mente at mye av aksepten for Hitlers terrorregime kunne spores tilbake til tysk kultur: Den autoritære tradisjonen, plikttradisjonen, antisemittismen og den utbredte forestillingen om Tyskland som et herrefolk.

Goldhagen mente at uviljen mot Hitler først begynte å ta tak i befolkningen da den tyske krigsmakten begynte å tape krigen. De visste mye mer enn det de fortalte i ettertid, om massakre og grusomheter på østfronten. De så ved selvsyn hvordan naboer ble arrestert, hvordan jøder og regimemotstandere forsvant fra nabolaget. Men når prisen ble for høy kom de på andre tanker.

Mange faghistorikere mente Goldhagens bok var et makkverk, både kildekritisk og tematisk.

Mentalitet

Den sterkeste kritikken var nok likevel mot det mange mente var Goldhagens underliggende agenda, der det var noe særpreget tysk over tilintetgjørelsen: Det var bare tyskerne som kunne finne på noe slikt, gitt deres særpregede historie og mentalitet.

Kritikerne gikk veldig langt og tilla Goldhagen urimelige meninger. Noen mente sågar at Goldhagen hadde et rasistisk, genetisk syn på tyskerne – en form for tyskerfobi, om du vil.

Det tyske oppgjøret med nazismen skjedde i to hovedbolker. Den første bolken var de to første tiårene etter krigen, i kjølvannet av Nürnberg-prosessene, da de største nazi-toppene ble sendt i fengsel og en del fikk dødsstraff.

Men Vest-Tysklands første kansler, antinazisten Konrad Adenauer, lot de fleste andre, nedover i systemet, gå fri. Dette mest av alt fordi det var tvingende nødvendig for Tyskland å reise seg økonomisk og strukturelt. En storstilt rettsforfølgelse av nazistisk medløperi, som var massivt, ville tappe Tyskland for menneskelige og profesjonelle ressurser.

Vestmaktene, og særlig USA, var knallharde: Tyskland skulle avnazifiseres og demokratiseres. Adenauer ga i realiteten tyskerne et valg de ikke kunne avslå: Jeg gir dere velstand mot at dere aksepterer demokrati. Sånn sett var den tyske overgangen fra diktatur til demokrati forbløffende.

Men demokratiseringen kom til en pris. Av-nazifiseringen stakk ikke så dypt som man skulle tro. Det tyske samfunnet tråkket videre i taushet. Det ble snakket lite om krigen, og enda mindre om tilintetgjørelsen og andre forbrytelser mot menneskeheten.

Den andre bolken i oppgjøret kom først da barn og barnebarn begynt å stille kritiske spørsmål, som «hvorfor sa dere ikke noe? og «hva gjorde du egentlig i Belarus, bestefar?», at ting begynte å skje. 68-generasjonen åpnet opp et sår i den tapte generasjonen, og et Tyskland der selvransakelse ble normen vokste frem.

I fagmiljøer som la stor vekt på strukturer og økonomisk historie ble det ikke tatt nådig opp at Goldhagen la så stor vekt på mentalitetshistorie og psykologi. Men til tross for all ståhei har Goldhagens bok, med sine feil og mangler, blitt et referanseverk.

Det boken avdekket var at tyskerne visste mer om jødedrapene enn de hadde gitt uttrykk for, og at antisemittismen sto sterkere enn det som var vanlig å beskrive. Men først og fremst skrev han om hvordan folk flest er produkter av en kultur.

Goldhagen var slumsete med kilder og tok hardt i. Like fullt var han inne på noe vesentlig. Boken hans åpnet opp for et større forskningsfelt.

Derfor vakte det for eksempel mye mindre oppsikt da historikeren Peter Longerich ga ut boken «Dette visste vi ikke noe om!: tyskerne og jødeforfølgelsene 1933-1945» i 2007. Boken til Longerich er langt mer nyansert og faglig presis enn Goldhagens, men funnene er ikke helt ulike.

Den jevne russers samvittighet

Mange setter sin lit til at den jevne russers samvittighet vil våkne til live den dagen de får vite sannheten om «spesialoperasjonen». Det er en naturlig forventning, men den er antagelig naiv.

Det henger sammen med hvordan det russiske samfunnet er blitt mer og mer politisk apatisk. Få har beskrevet denne tilstanden bedre enn den russiske statsviteren Gregorij Judin, som fremdeles (så vidt jeg vet) holder ut som seniorforsker på et av Moskvas universiteter, til tross for at han ble banket helseløs av politiet i mars, under en markering mot invasjonen.

Ifølge Judin kan russiske borgere deles opp i tre grove kategorier: Radikale (15–25 prosent), dissentere (20–25 prosent) og lekmenn (50-65 prosent).

De radikale er en betydelig, men larmende minoritet som aktivt støtter krig, følger med på aggressive statsnyheter, det sosiale mediet Telegram og så videre, og som i sjeldne tilfeller verver seg til frontlinjen. Dissenterne er motsetningen: en minoritet som kategorisk motsetter seg krigen. Det er utestengt fra russisk-baserte medier og er generelt deprimerte.

Men det store flertallet er av en annen art: Det er lekmennene, som er fullstendig avpolitisert og ikke ønsker å vite noe om politikk og krig: «De som i likegyldighet nyter livet mens folk dør i Ukraina. Det er åpenbart avskyelig, men oppsiden er at disse menneskene fullstendig motsetter seg å delta aktivt i krig på noen måte», skriver Judin på Twitter.

Og ikke bare vil de ikke delta: Lekmenn skjermer seg aktivt fra nyheter om krigen: «Da TV begynte å promotere hard krigspropaganda, gikk seertallet ned. Nettopp fordi lekfolk vil ha såpeoperaer, ernæringsfysiologi og standup, snarere enn kjedelige nyheter fra frontlinjen», fortsetter Judin.

De radikale blir naturligvis sinte på lekmennene for å være utilstrekkelig patriotiske. Lekmennene er på sin side sinte på de radikale for å forsøke å politisere livene deres.

Russisk kultur, både politisk og sosialt, er en endeløs kalamitet av vold og undertrykkelse, spleiset med den ustyrtelig destruktive og farlige kombinasjonen av imperial stormannsgalskap og mindreverdighetskomplekser.

Du høster som du sår: Kommunismens forbrytere ble aldri stilt til ansvar for sine gjerninger. Eller som journalisten og Moskva-korrespondenten David Setter har formulert den russiske minnekulturen: «Det var lenge siden, og det skjedde ikke uansett».

Shutterstock.com

Det skjer noe med mennesker som lever i en nesten konstant tilværelse der enkeltindividet blir fullstendig nedtrykt og går for lut og kaldt vann. Russere flest har lært seg å leve til tross for, og på siden av, sine makthavere. Men de er også oppslukt av sine makthavere.

De fleste russere lever i skjæringspunktet mellom diktatur og egen overlevelse. «Vi har et særskilt forhold til døden», skrev nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj i «Slutten på det røde mennesket» (2013): «I fortellingene jeg skriver ned, forekommer stadig ord som skjærer i øret: «skyte», «henrette», «likvidere», «avskrive», eller sovjetiske varianter av forsvinning, slike som «fengsling», «ti år med brevforbud», «emigrasjon».»

Russland er fanget av historien, lammet av den, fordi det ikke er lagt til rette for å finne en vei ut av den, mente Aleksijevitsj. Tvert imot, Putin har gjenoppvekket den for fullt orkester, med storslagen kynisme, vel vitende om at staten og historien (men egentlig bedrageriet) var russernes kosmos.

Kultur

Med massemobiliseringen har Putin gjort det vanskeligere for lekmennene å leve parallelle liv. De blir, bokstavelig talt, dratt inn i krigen. De mest kyniske betrakterne hevder at den russiske majoriteten ikke har store motsetninger mot at ukrainere blir myrdet. De vil bare ikke dø for saken.

Det er for eksempel påfallende at blant de hundretusenvis av russiske menn som har flyktet fra Russland for å unngå den ukrainske fronten, hører vi knapt et anti-putinistisk ord. Det er også påfallende taust fra de mange millioner russere som lever i utlendighet, selv om det selvsagt også finnes flust av hederlige unntak.

Mens iranske kvinner risikerer livet i Irans gater, er russiske menn tause. Det kan altså ikke bare handle om frykt. De russiske mennene venter antagelig bare på at det skal roe seg, slik at de kan reise hjem igjen.

Hva forteller alt dette oss? Jo, at en kultur over tid kan ødelegge mennesker. En forråelsesprosess som har vart, nesten sammenhengende, i mer enn hundre år, har gitt avkastning i form av en befolkning som er avstumpet og fatalistisk.

Det handler altså ikke om gener, eller «russofobi», men om en erkjennelse av at autoritære/totalitære statsformer gnager i stykker menneskets sjel. Det tar tid å reparere.

Så hvor går Russland den dagen Putin forsvinner?

La oss se for oss to scenarioer. Det første er at Russland fortsetter i samme spor, som en autoritær, korrupt nasjon, med autoritære ledere, men minus militære eventyr à la Ukraina (til det vil Russland være for svekket) og med en befolkning som vil fortsette å leve på siden av det politiske.

Vesten må stålsette seg, med enorme forsvarsbudsjetter, for en labil, truende nabo med atomvåpen, og en fatalistisk befolkning, i mange år fremover.

Det andre scenarioet er at Vesten vil være knallharde mot Russland og gi dem et tilbud befolkningen ikke kan avslå: Vi gir dere velstand og handel, mot at dere gir oss noe som ligner et troverdig demokrati. Hvis ikke vil dere isoleres og fryses ut. Selv middelklassen i Moskva og St. Petersburg vil kjenne på trøstesløshet, Sovjet-style.

Mye kan skje, kanskje en mellomting av disse to scenarioene, det er vanskelig å spå, men dette er rimelig sikkert: Russland må «avnazifiseres», en demokratisk kultur må bygges fra bunnen og opp, slik at forholdet til Vesten skal kunne normaliseres.

Særlig realistisk er det dessverre ikke, men det er heller ikke helt umulig.

Innlegget er publisert i VG 23.10.2022.