Svulstig og utydelig, Mood?
Eirik Løkke svarer Robert Mood.
Publisert: 19. februar 2024
Det er ikke alltid like lett å vite hvor Robert Mood vil med sine argumenter. Så er også tilfellet i innlegget i Klassekampen 14. februar. Mood bruker meg som eksempel på en som har satt «svulstige og utydelige mål» for krigen i Ukraina, da jeg har hevdet at krigen representerer en kamp mellom demokratiet og det autoritære.
For all del. Det er viktig med nyanser, men noen ganger er det viktigere med essenser. Og ikke siden 1945 har vi i Europa sett et klarere eksempel på hvordan tyranniet (Russland) truer demokratiet (Ukraina). Det innebærer at alle som er glade i frihet og demokrati, bør gjøre hva vi kan for å slå tilbake tyranniet. Jeg er helt enig med Mood i at Biden og Nato burde tatt en mye hardere linje mot Putin – tidligere. Men Moods påstand om at Nato har medansvar for «tapte muligheter», er urimelig. Nato presset ikke på for å utvide alliansen; det var landene i øst som etter 1991 hadde det fryktelig travelt med å komme inn i Nato. Dette fordi Øst-Europa har en dårlig historisk erfaring med å være under russisk innflytelsessfære.
Mood raljerer over at vi i Vesten påberopte oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Vel, hvis man mener at det liberale demokratiet, med dets vekt på folkestyre, maktdeling og rettsstat, er å foretrekke fremfor Putins tyranni eller andre former for diktatur, noe jeg mistenker at Mood også mener, så er det rimelig å konkludere med at Vesten har overlegne politiske systemer. Det var i hvert fall det Øst-Europa etter 1989 mente. Og det var ønsket om vestlig demokrati millioner av ukrainere i 2013–2014 tok til gatene for å slåss for under det som ble kjent som Euro-Maidan. Det var dette opprøret, ikke Natos utvidelse, som bidro til at Putin fikk panikk og startet sin krig mot landet, eksempelvis gjennom annektering av Krim.
Et velfungerende demokrati i Ukraina kunne skape illusjoner for folket i Russland, illusjoner Putin vanskelig kunne leve med. Og som siden har ført til den største krigen på europeisk jord siden andre verdenskrig.
Selvsagt er forhandlinger og diplomati nyttige verktøy, men slike forhandlinger skjer ikke i et vakuum. Risikoen for at Putin vil bruke våpenhvile og fredsforhandlinger til å reorganisere seg med formål om å utslette Ukraina, er stor. I så måte er det Ukraina som bør avgjøre når og under hvilke betingelser de eventuelt vil forhandle. Enn så lenge bør Nato og Vesten hjelpe Ukraina økonomisk og forsyne landet med så mange våpen som overhodet mulig.
Innlegget er publisert i Klassekampen 17.2.2024.
Relatert
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Europa ruster opp, mens Norge står på gangen
Energisikkerhet handler ikke bare om tilgang på energi
Norden har aldri vært viktigere
Hva kan Norden stille opp med mot Trump?