Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?
Har samfunnet vårt en sikkerhetsventil som tar luften ut av potensielt dødelige konflikter? Hvilken betydning har i så fall det for våre debatter om for eksempel ytringsfrihet?
Publisert: 8. september 2023
I teorien kunne vi sett en lang rekke konfrontasjoner av den typen man så i Bergen.
Lørdag 2. september var det opptøyer i Bergen sentrum. Politiet i Bergen måtte rykke ut med store ressurser.
En eritreisk forening ville markere at det er 30 år siden Eritreas løsrivelse fra Etiopia. Andre eritreere oppfattet markeringen som en støtte til den eritreiske regjeringen, et av verdens verste diktaturer.
Det foregår væpnede konflikter mange steder i verden. Folks erfaringer med og følelser om konfliktene forsvinner ikke uten videre når de kommer til Norge.
Det er viktig at norske myndigheter er klar over hvilke konflikter som kan «importeres» når vi får innvandrergrupper av en viss størrelse fra forskjellige deler av verden.
Men det er også viktig å påpeke hvor uvanlig det er at slike konfliktlinjer kommer til uttrykk slik de gjorde i Bergen, og det er interessant å spørre hvorfor det er uvanlig.
Konfliktene som ikke utløste vold
La oss ta noen få eksempler på sterke konfliktlinjer blant innvandrere i Norge som ikke utløste vold.
- Fra slutten av 1970-tallet foregikk et voldelig opprør i Punjab, i det nordvestlige India, fordi militante sikher ville etablere en egen stat, Khalistan. Khalistan-bevegelsen hadde støttespillere og motstandere blant indere i mange vestlige land, også i Norge. Men det har aldri vært konfrontasjoner med rot i sikhenes separatistbevegelse her i landet.
- Fra 1983 til 2009 forgikk en grusom borgerkrig på Sri Lanka mellom regjeringsstyrker og den tamilske geriljaen kalt Tamiltigrene. Tamiltigrene var en av verdens mest slagkraftige geriljagrupper. Den hadde aktive forgreninger til mange vestlige land, også Norge. Krigen hadde betydelige psykososiale konsekvenser for tamiler her i landet, men konflikten i Sri Lanka ble aldri importert i den forstand at det var fare for vold her.
- Kurderne er en stor folkegruppe fra et område som strekker seg mellom Tyrkia, Syria, Irak og Iran. I disse landene har kurdere vært i konflikt med statens myndigheter. Det er mange politiske bevisste og aktive kurdere i Norge, men dette har ikke ledet til voldelige konfrontasjoner her.
- I Irak er sunni- og sjiamuslimer i konflikt. Den samme konfliktlinjen kan vi se også i noen andre land i Midtøsten. Sjia- og sunnimuslimer i Norge ser likevel på hverandre som venner, noe mine kolleger Göran Larsson og Marius Linge påpekte i en forskningsartikkel fra 2022. De viste at grensene mellom gruppene trekkes på helt andre måter i en norsk kontekst.
Eksemplene kunne selvsagt vært mange flere. Hva med bosniere og serbere etter folkemordet i Bosnia? Eller ukrainere og russere etter Russlands angrep på naboen i 2014? Eller russere for og imot president Vladimir Putins regime?
I teorien kunne vi sett en lang rekke konfrontasjoner av den typen man så i Bergen, men det har ikke skjedd. Hva er grunnen til det?
Samfunnets sikkerhetsventil
Det finnes masse forskning om hvordan konflikter oppstår og sprer seg, enten de er rent politiske konflikter eller har etniske og religiøse dimensjoner. Men vi har mindre kunnskap om hvorfor konflikter ikke sprer seg til tross for at mennesker på hver sin side møtes ansikt til ansikt i nye kontekster.
(Her vil noen kanskje trekke frem Sverige som et eksempel på det motsatte, men så vidt jeg vet, er det ikke noe ved den økende volden i Sverige som tyder på at dette er lokale utslag av importerte politiske, etniske eller religiøse konflikter.)
Er det noe med det liberale demokratiet som gjør at det som regel oppleves som meningsløst å kaste stein og slåss i gatene?
Når det er mulig å gi uttrykk for meninger og følelser gjennom demonstrasjoner, i medier og i organisasjonsliv, og når myndighetene forsvarer disse rettighetene og mulighetene – også når det er dyrt og vanskelig – forsvinner da motivasjonen til voldelig konfrontasjon?
Sagt med andre ord: Har samfunnet vårt en sikkerhetsventil som tar luften ut av potensielt dødelige konflikter? Hvilken betydning har i så fall det for våre debatter om for eksempel ytringsfrihet?
Pessimistisk eller optimistisk?
I et historisk perspektiv har Norge hatt stor innvandring de siste tiårene. Det ville være naivt å anta at vi aldri vil være vitne til at konflikter importeres fra andre steder.
Hvis vi forenkler veldig, kan vi tenke oss to svar på spørsmålet om hva som er den større lærdommen av det som skjedde i Bergen. Et er pessimistisk, et er optimistisk.
- Fjerne konflikter importeres lett til Norge. Derfor vil vi se mer voldelige sammenstøt mellom forskjellige innvandrergrupper.
- Fjerne konflikter lar seg ikke enkelt importere til Norge. Derfor var hendelsen i Bergen et unntak.
Jeg vil nok sette pengene mine på nummer 2. Men det betyr ikke at vi skal senke skuldrene.
Konfliktlinjene som gjennom globalisering tas med til Norge, kan nemlig komme til uttrykk på mindre synlige måter enn det vi så i Bergen. Både stater og ikke-statlige aktører forsøker å påvirke befolkninger i andre land. Det kan bety press, overvåking og trusler som er vanskelig å få øye på for dem det ikke angår.
Dette vet både myndigheter og vi forskere for lite om.
Kronikken var publisert i Aftenposten 5. september 2023.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
