Arbeiderpartiet, Støre, Stenseng, og Skjæran — Arbeiderpartiets partiledelse før Skjæran ble skiftet ut med Brenna og Vestre

Farvel igjen til lillavelgerne

Arbeiderpartiets landsmøte valgte å gå enda noen skritt til venstre

Publisert: 7. mai 2023

Det fins ikke noe tema som politiske kommentatorer har diskutert mer de siste par årene, enn Arbeiderpartiets fall på meningsmålingene.

Forklaringene på fallet er mange, men én går stadig igjen:

Arbeiderpartiet har sagt farvel til de såkalte lillavelgerne.

Det skjedde da Arbeiderpartiet gikk til valg på «vanlige folk-strategien», skjerpet konflikten mellom offentlig og privat sektor og begynte å bruke, eller akseptere, en svært negativ retorikk om «de rike», altså de som eier og driver næringsvirksomhet.

På et tidspunkt virket det som Arbeiderpartiet selv, og regjeringen, forsto at dette var et feilgrep.

Etter en strategikonferanse etter nyttår påsto Jonas Gahr Støre at slagordet «nå er det vanlige folks tur» ikke egentlig var et slagord, at han aldri hadde likt det, og at det var «skape og dele» som var hans foretrukne slagord. Det dukket opp nye Facebook-poster med Støre og Jan Christian Vestre, der de forsikret om at de hadde respekt for de som eier og driver bedrifter. Og på Senterpartiets landsmøte ble det vedtatt en mer næringsvennlig politikk.

Foreløpig har ikke denne retoriske snuoperasjonen i Arbeiderpartiet gitt noen synlige resultater.

Meningsmålingene har, tvert om, blitt enda litt dårligere. Spørsmålet som kan reises, er: Må Arbeiderpartiet også endre politikk for å lokke tilbake lillavelgerne som nå har gått til høyre – eller var den retoriske snuoperasjonen feil? Burde partiet heller ha gått lenger til venstre?

Det ser nå ut til at Arbeiderpartiet har valgt det siste.

På landsmøtet som nå er avsluttet, har partiet gått enda noen skritt til venstre og dermed gjentatt sitt farvel til lillavelgerne.

Talen som Jonas Gahr Støre holdt, og som flere kommentatorer mente var veldig god, var ikke like skarp og uforsonlig som den talen han holdt våren 2021, som opptakt til valgkampen. Men heller ikke årets tale var noen appell til lillavelgerne.

Den er tydelig sosialdemokratisk ved at nesten alt sees fra politikkens og statens side. I Støres verden bygges ikke samfunnet nedenfra, det bygges ovenfra. Det er Bjørnar og Tonje og Marte og Espen som fikser alt, mens borgerne, familiene, sivilsamfunnet og bedriftene nesten forsvinner ut av ligningen.

Det er også påfallende hvor upresis Støre må være når han skal forklare hva de borgerlige partiene står for.

«Skattekutt til de rike»-retorikken (som for øvrig lever side om side med påstander om enorm vekst i offentlige utgifter) er vi vant til. Men at Høyre eller de borgerlige partiene vil forby kommunale sykehjem, innføre karakterer i barneskolen, gjennomføre en storstilt privatisering av velferden eller har ønsket å innføre kontantstøtte frem til skolealder høres ikke helt sant ut. Og Tonje Brenna fulgte opp med å spre nesten komiske omtrentligheter om Solberg-regjeringens innsats overfor unge utenfor arbeidslivet.

Hvorfor må Støre og Brenna være så upresise?

Har Høyre gått så langt mot sentrum at det ikke er mulig å tegne et «fiendebilde» som er sannferdig? Må Støre overdrive for å forsøke å skremme velgerne til å stemme på Arbeiderpartiet?

Jeg vet ikke, men det er rart.

Jeg leste igjennom Erna Solbergs landsmøtetale, som de fleste kommentatorene mente var veldig kjedelig, og der finner jeg ingen tilsvarende retoriske finter overfor Arbeiderpartiet, enda det er Høyre som er i opposisjon.

Mest interessant er det likevel at Arbeiderpartiet på dette landsmøtet gikk enda noen skritt mot venstre. Det var nok en del på møtet som ville gå enda lenger, men det var tydeligvis ikke noe «sug» etter å gå noen skritt den andre veien, altså i retning høyre, slik Senterpartiet gjorde på sitt landsmøte. Og det er kanskje logisk: Det er tross alt flere tidligere Ap-velgere som har satt seg «på gjerdet» enn som sier de vil stemme på Høyre eller et annet borgerlig parti.

Arbeiderpartiet garanterer nå at det ikke vil tillate noen private sykehjem som har eiere med et kommersielt formål. Partiet åpner for å forby etablering av private helsetilbud i håp om å kunne tvinge folk til å jobbe i det offentlige. Gjennom noen retoriske øvelser later også partiet som det har laget en ny og mer sosialdemokratisk arbeidslinje, mens AUF fikk gjennomslag for å skrote fraværsregelen i videregående opplæring.

Den politiske utviklingen i partiet må sees i lys av at både AUF, som normalt er mer radikalt enn moderpartiet, og LO, med den retorisk radikale LO-lederen i spissen, ser ut til å ha større innflytelse i og over Arbeiderpartiet enn på svært lenge. Det er også verdt å merke seg at tre av fire i Arbeiderpartiets ledelse nå er EU-motstandere.

Er det dette som skal til for at Arbeiderpartiet igjen begynner å stige på meningsmålingene? Vekker det begeistring blant de som allerede har tatt opphold i Høyre, eller de som har satt seg på gjerdet?

Mange er nå mer opptatt av de to nye nestlederne enn av politikken. De representerer en fornyelse av ledelsen, og de er populære i Arbeiderpartiet. Mange i partiet er nok også sjeleglade for at landsmøtet ble gjennomført uten synlig uro og konflikt. Det er det mange som unner partileder Jonas Gahr Støre.

Men til syvende og sist kan jo ikke Arbeiderpartiets ledelse tilby en annen politikk enn den partiet har. Og velgerne er tross alt mest opptatt av politikken.

Så da gjenstår det å se om Arbeiderpartiet, som nå visstnok har restartet seg selv, er blitt mer attraktivt for velgerne.

Jeg vet ikke, men jeg er litt i tvil.

Publisert: 7. mai 2023