EU-debatt – en het potet
EU er som en het potet her til lands, ingen tør ta i den av redsel for å brenne seg, selv når det brenner i Europa.
Publisert: 7. januar 2023
Etter at Russland angrep Ukraina for snart ett år siden, skrev jeg om EU og spurte: Hvis ikke nå, når da? Før sommeren kom hadde både Finland og Sverige søkt om medlemskap i NATO. «Nu var det dags», selv om NATO-medlemskap har vært en no-go politisk i hele etterkrigstiden. Opinionen var snudd, og begge landene er etter alle solemerker fullverdige medlemmer av NATO innen 2023 er omme.
Hva har skjedd i Norge?
Jo, der har regjeringen oppnevnt et EØS-utvalg som har i sitt mandat at det blant annet skal gjøre: «en vurdering av erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har fra sitt avtalebaserte samarbeid med EU», noe som kan tolkes som alternativer til EØS-avtalen.
EØS-utvalget skal videre vurdere handlingsrom og reservasjonsretten, og vurdere hvordan EØS-regelverket kan ivareta nasjonale interesser. Det vil egentlig si at utvalget skal vurdere hvordan EØS-avtalen kan fungere bedre enn i dag, uten at avtalen brytes. Men, som det ble bemerket i mai av blant annet Kjetil Wiedswang i DN, skulle ikke det siste åpenbare alternativet, norsk medlemskap i EU, vurderes.
Mange tenker nok at en grundig og god vurdering av et norsk EU-medlemskap kunne vært nyttig. Jeg tenker ikke først og fremst på mennesker som er for et norsk medlemskap, men på alle dem som tviler, som kanskje ikke har satt seg ordentlig inn i hva et medlemskap innebærer, eller som er nysgjerrig på å vite mer om ulike saksområder som er viktige for Norge.
Uventet godt samarbeid
Det siste skal heldigvis EØS-utredningen se nærmere på, selv om hovedmandatet handler om å vurdere de ti siste årene, det vil si tiden etter den forrige store NOU’en Innenfor og utenfor (NOU 2012:2) kom. Noe de ti siste årene har vist oss, er at mange uventede ting kan skje; Brexit, Trump, pandemi og krig i Ukraina, for å nevne det åpenbare. Men etter mitt syn er det også uventet at EU har stått såpass samlet gjennom dette tiåret, og at det ser ut til at landene i EU klarer å samarbeide, selv om det alltid er små og store humper i veien.
Jeg tenkte derfor at jeg ville ta Wiedswang på ordet og forsøke å finne svar på de spørsmålene han stilte i sin kommentar i mai:
- Hvordan vil et EU i endring påvirke Norge hvis vi beholder dagens tilknytningsform, og hvilket handlingsrom gir dette for selvstendig nasjonal politikk?
- Hva er alternative tilknytningsformene til avtalene Norge har med EU i dag, først og fremst EØS-avtalen?
- Hva vil være de viktigste fordelene og ulempene med et norsk EU-medlemskap.
- Og jeg hekter på et spørsmål selv: Hva er de nordiske erfaringene med EU-medlemskap? Og hva blir den nye dynamikken i Norden fremover?
Tanken var å finne flere med god kompetanse og kunnskap som ville være med å utrede og finne svar på disse spørsmålene. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig å få noen å samarbeide med.
EU-medlemskap er en het potet ingen vil ta i, i hvert fall ikke dersom målet var å bidra til en offentlig debatt om EU. Det er lett å forstå. Norge har ikke hatt en offentlig debatt om EU siden 1994. Det er snart 30 år siden. Det er ikke uten grunn at EU-debattene i 1972 og i 1994 kan kalles «gjenfødelsen av alle tidligere norske debatter» med like steile fronter, være seg distriktsopprør, by-mot-land, opposisjon mot sentralisering og eliter eller mot markedsøkonomi og EU som «rikmannsklubb».
Vurderer ulike saksforhold
Som en Brüssel-byråkrat sa til meg for en stund siden: Britene hoppet rett ut i gjørmen og startet brytekampen, meldte seg ut av EU med et knapt flertall (slik de fleste ja-og-nei-folkeavstemninger ofte ender), og deretter har de brukt fem år og flere statsministre på å finne ut hva en utmelding innebærer og hva som er sant og usant av det som ble lovet i «brytekampen».
Det er viktig å skaffe seg en oversikt over hva et eventuelt medlemskap i EU innebærer, særlig på de områdene som ikke er omfattet av dagens EØS-avtale, men også på områder som er blitt stadig viktigere i lys av EUs egen utvikling og av internasjonale forhold. De områdene som ikke er omfattet av dagens avtaler, vil naturlig nok være gjenstand for forhandlinger.
Men det er fullt mulig å gjøre det bedre enn britene, uansett om Norge skulle søke medlemskap eller ikke. Nå, to år etter britenes utmelding av EU, har yougov for The Times offentliggjort en meningsmåling der 41 prosent av de som stemte for Brexit, angret seg, og mener det har gått verre for UK etter at de stemte for å forlate EU, og bare en av tre Brexit-tilhengere mener at utmeldingen har vært vellykket.
Jeg har derfor tenkt å bruke spalteplassen her i Altinget til å vurdere ulike saksforhold, gjerne med utgangspunkt i de fire spørsmålene jeg har nevnt ovenfor. Slik håper jeg å bidra til en konstruktiv debatt, og den kan gjerne starte med denne spalten i Altinget.
Artikkelen er publisert på Altinget.no 5.1.2023.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.