Strøm, strømkabler, strømmaster, strømnett, Fjell-Norge, Rauland, Telemark — Foto: Therese Thomassen/Rauland

Norge bør forenes til ett strømrike

De kortsiktige tiltakene står i veien for å løse det vedvarende hovedproblemet: knapphet på strøm.

Publisert: 12. august 2022

Akkurat nå kan det se ut som om både regjeringen og det øvrige politiske Norge er preget av tiltakspanikk. Som følge av rekordhøye strømpriser i Sør-Norge, konkurrerer både partier og interesseorganisasjoner med hverandre om å kreve rausere støttetiltak for å lindre husholdningenes og bedriftenes økonomiske smerter. Den politiske stemningen er høyspent, og presset for å fremtvinge snarlige ekstraordinære støttetiltak fra regjeringen er sterkt.

På bordet ligger alt fra forlenget og økt priskompensasjon for husholdninger, støttetiltak for «utsatte bedrifter», innføring av en regulert maksimalpris på strøm samt forslag om statlig detaljregulering av eksport og minimumsnivåer på vannmagasiner – en krevende statlig oppgave, for å si det forsiktig.

Kortsiktig politikk i møte med et langsiktig problem

Faren ved å legge all oppmerksomhet på kortsiktige tiltak er ikke bare at man overser det viktigste problemet. De kortsiktige tiltakene kan også komme til å stå i veien for å løse det vedvarende hovedproblemet: knapphet på strøm.

Denne knappheten er alvorlig nok i seg selv. Men den er spesielt alvorlig når vi vet hvor kritisk det er med tilgang til vesentlig mer elektrisk kraft, som vi trenger for å lykkes med det grønne skiftet og en ny industrivekst i tiden fremover.

Når Statnetts egne analyser tilsier at Norges kraftoverskudd kan være borte alt i 2026, bør alvoret i situasjonen være hevet over enhver tvil.

Å møte denne utfordringen med å innføre en statlig regulert maksimalpris på strøm vil være rene galskapen, ettersom det vil fremskynde risikoen for at myndighetene må ty til strømrasjonering i fredstid.

Kraftmarkedet er ikke som andre markeder

For å komme videre må vi starte med å erkjenne noe grunnleggende: Strømmarkedet er ikke et vanlig marked. Strøm er et homogent gode, og overføring og distribusjon av elektrisk kraft er et naturlig monopol. Da sier det seg selv at forholdene i utgangspunktet ikke er gode for både frie forbrukervalg og reell konkurranse.

Innen elektrisitetsforsyning lå derfor alt til rette for en planøkonomisk modell, hvilket vi også lenge hadde. Men denne modellen viste seg etter hvert å være lite effektiv, lite fleksibel og vanskelig å koordinere. Det var bakgrunnen for at samfunnsøkonom Einar Hope på 1980-tallet fikk følgende oppdrag av Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet: å «analysere mulighetene for å øke effektiviteten i det eksisterende norske kraftforsyningssystemet gjennom å utvikle et markedsbasert omsetningssystem».

Resultatet ble en ny energilov som åpnet for å strukturere og regulere kraftforsyningen slik vi i store trekk kjenner den i dag. Vi fikk da et skille mellom monopolvirksomhet og virksomhet som egner seg for konkurranse, med en regulert kraftbørs (i dag NordPool) i midten. Samordningen med de øvrige nordiske landene skapte et banebrytende og velfungerende nordisk strømmarked – et forbilde internasjonalt.

Glemte vi varsellampene fra 2010?

I 2010 ble dette markedet satt på prøve med en priskrise som ligner litt på dagens situasjon. I Aftenposten 22. februar 2010 kunne vi lese om en pristopp på over 11 kroner kilowattimen i Midt- og Nord-Norge, samtidig som prisen på Østlandet og Sørlandet lå på mellom 1,23 og 0,50 kroner. Dette var i en periode med vedvarende kaldt vær samtidig som mye svensk kjernekraftproduksjon var ute av drift på grunn av reparasjon og vedlikehold.

Den gang var det også høy temperatur i politikken, og mange hevdet at strømmarkedet ikke fungerte. Til det svarte Einar Hope i et intervju med Teknisk Ukeblad: «Markedet har ikke fungert, men det er ikke markedets skyld.» Etter Hopes mening var det tvert imot politikernes skyld, fordi de hadde forsømt oppgaven med å sikre investering i ny produksjon og overføringskapasitet gjennom de siste 20 årene.

Dette lyder både kjent og aktuelt 12 år senere. Derfor vil jeg også sitere Hopes utdypning av sitt svar i det nevnte intervjuet: «den største svikten har funnet sted i nettplanlegging og linjeutbygging, og vedlikehold av linjenettet. Det er et reguleringsproblem snarere enn et markedsproblem. Men siden nettet er så viktig for markedet, er det også blitt et markedsproblem ved at markedet faller fra hverandre i delmarkeder (les: prisområder).»

Viktige lærdommer

Den store lærdommen her er at et «marked» som er skapt av reguleringer, og som er tett sammenvevd i en offentlig styrt og eid infrastruktur, umulig kan fungere bedre enn det de politisk styrte forutsetningene til enhver tid muliggjør. Det blir derfor tåkeprat å snakke om strømmarkedet som et hvilket som helst marked, som noe som bare skjer og løper av seg selv. Det har det aldri gjort. Er du i tvil, les sitatene over én gang til.

Dermed er den politiske moralen er at myndighetene ikke kan fraskrive seg ansvaret for hvordan strømmarkedet er strukturert og regulert. Det er myndighetene som har ansvaret for utbygging og vedlikehold av infrastruktur og ny kraftproduksjon. Dette gjør at de heller ikke kan fraskrive seg ansvaret for resultatene.

På nytt opplever vi ekstreme prisforskjeller mellom de ulike prisområdene internt i Norge, et ekko fra de samme statlige forsømmelsene som Hope beskrev vinteren 2010. Uten effektive tiltak som bidrar til å få fortgang i utbygging av kraftproduksjon – herunder oppgradering av eksisterende vannkraftverk, samt en betydelig forsterkning av overføringskapasiteten mellom nord og sør, øst og vest – vil ny, grønn industriutvikling og et verdiskapende grønt skifte bli vanskeliggjort.

Mer strømproduksjon og høyspent kraftoverføring

Hva er det som tilsier at ikke hele Norge innen overskuelig fremtid bør blir ett samordnet indre marked og prisområde, som i Finland? Mangel på fri flyt av et produkt, her strøm, bidrar til dårligere ressursutnyttelse og lavere verdiskaping.

Noe virker i hvert fall rart når man kan oppleve, slik jeg gjorde for et par måneder siden, at en strømprodusent nord i landet ga uttrykk for at de uten problemer kunne produsert over dobbelt så mye strøm som i dag, hadde de bare hatt et sted å sende strømmen.

Særlig tydeligere går det vel ikke an å peke på manglende nettinfrastruktur og overføringskapasitet som bidrar til sløsing?

Raskest mulig etter at den høyspente politiske situasjonen har roet seg, er det på tide å starte oppgaven med å løse selve hovedproblemet – en kraftig styrking av tilbudssiden og overføringskapasiteten i et strøm-marked preget av betydelig økt etterspørsel over tid. Det er tragisk å lese om at blant andre Sp og SV er negative til å forene Norge til ett strømrike.

Politikere som i denne situasjonen peker på markedsmekanismen og utenlandskabler som synderne for høye priser, bør huske på at tre fingre samtidig peker tilbake på dem selv. Det er å håpe at Energikommisjonens pågående arbeid munner ut i godt underbygde konklusjoner. De bør peke fremover og danne grunnlaget for et mer robust og verdiskapende kraftmarked for fremtiden.

Kronikken var publisert i Aftenposten 9. august 2022.