Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
Rike lands produktivitetsvekst kan stort sett tilskrives innovasjon, og nær alle store, transformerende innovasjoner kommer fra hurtigvoksende, nye bedrifter.
Publisert: 18. desember 2024
I sin kronikk i DN 9. desember er tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen, min Civita-kollega, innom mange interessante spørsmål i sitt forsøk på å rydde opp i debattene rundt svak kronekurs, svak produktivitetsutvikling og omstillingsutfordringer i det oljesmurte lykkelandet Norge. Dette «Lykkelandet» har for øvrig Olsen nylig skrevet en bok om.
Når Olsen hevder at den svake kronekursen vanskelig lar seg forklare med strukturelle problemer i norsk økonomi, kan det være grunn til å understreke at det ikke er ensbetydende med å utelukke enhver kobling i den retningen.
Mer sikkert er det, som Olsen skriver avslutningsvis, at «en passe svak kronekurs vil lette de omstillingene norsk økonomi skal gjennom».
Men hovedpoenget i Olsens innlegg synes å være at det for tiden går så godt i norsk økonomi, blant annet med investeringer i og utenfor olje- og gassektoren på et «historisk høyt nivå», at «bekymringsmeldinger» om svak innovasjonskraft med fordel kan legges til side til vi en gang i fremtiden kan få bruk for dem.
I denne fortellingen blir noen vesentlige perspektiver og problemstillinger borte.
Med den overgenerøse oljeskattepakken friskt i minne er det liten tvil om at den kortsiktige investeringstoppen, anført av oljenæringen og tilhørende leverandørindustri, har fått drahjelp fra staten. Stikkordet her er kortsiktig. Som de siste beregningene over fremtidig olje- og gassproduksjon på norsk sokkel viser (ref. Perspektivmeldingen), passerte Norge oljetoppen allerede for vel 20 år siden og står nå foran et antatt kraftig produksjonsfall det nærmeste tiåret.
Siden Olsen nevner meg som en av «bekymringsmelderne», vil han sikkert også vite at jeg faktisk har bekymret meg over manglende dynamisk vekstkraft i norsk økonomi siden 2006.Det jeg har pekt på og dokumentert, senest i et Civita-notat, er særlig to ting: For det første at underskuddet på innovativt entreprenørskap i Norge både er reelt og utgjør en trussel for fremtidig produktivitetsvekst, verdiskaping og vellykket grønn omstilling.
For det andre at hovedproblemet består i for dårlige generelle rammebetingelser og derav følgende svake incentiver for gründere og for hele økosystemet av kapital- og kunnskapsaktører rundt innovative gründere med vekstambisjoner.
Erfaringsmessig tar det tid å styrke innovative økosystemer i et land, på bred basis. Derfor har vi ingen tid å miste på å komme i gang med reformer. Sentrale hindringer er formuesskatten, exit-skatt på ikke-realiserte kapitalgevinster, samt uhensiktsmessige begrensninger i opsjonsskatteordningen for ansatte i oppstartselskaper.
Det aller meste av produktivitetsveksten i rike land kan tilskrives innovasjoner, og tilnærmet alle store, transformerende innovasjoner kommer fra hurtigvoksende nye virksomheter. Derfor trenger Norge et mer mangfoldig innovativt næringsliv og sterkere vekstimpulser fra innovative oppstartselskaper med et stort internasjonalt vekstpotensial.
Dessverre kommer ikke dette av seg selv, noe Olsen synes å mene. Det samme gjelder tilgangen på kompetent kapital, spesielt venturekapital i de tidlige oppstarts- og oppskaleringsfasene. Det er med rette at Mario Draghi, også han tidligere sentralbanksjef, så tydelig understreker betydningen av å utvikle sterkere venturekapitalmarkeder for «å lukke det europeiske innovasjonsgapet» i den ferske EU-rapporten «The Future of European Competitiveness».
Siden Olsen så vidt nevner Draghi, vet han nok allerede at Draghis grunnleggende perspektiv og problemforståelse omkring produktivitet og innovasjon er tilnærmet den samme som han finner i mitt nevnte notat.
Det eneste empiriske «problemet» er at det, av naturlige grunner, aldri vil kunne lages en statistikk som forteller hva Norge faktisk har gått glipp av, takket være mange års reformsvikt på det området som, mer enn noen andre områder, påvirker selve hovedkilden til dynamisk produktivitetsvekst i en velfungerende markedsøkonomi.
Vi bør i hvert fall ikke satse fremtiden på at lykken for alltid vil forbli bedre enn forstanden, selv i lykkelandet Norge.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 16.12.2024.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
