Dansk høyere utdanning oversubsidieres. Det samme gjelder for norsk høyere utdanning.

I et nylig notat publisert av den danske tankesmien Cepos, spør forfatterne Nikolaj Vuticevski og Otto Brøns-Petersen om høyere utdanning er oversubsidiert.

Publisert: 8. juni 2022

Spørsmålet kommer som følge av at Danmark er blant de OECD-landene som har de høyeste offentlige utgiftene (målt som andel av BNP) til høyere utdanning.

Danmark utmerker seg også gjennom å ha Nordens mest gunstige studiefinansiering (se figur 6 i notatet). Mens norsk årlig studiestøtte ligger på 34 850 DKK (ca. 47 000 NOK) i studiestipend og maksimalt 52 275 DKK (ca. 70 000 NOK) i studielån, mottar danske studenter et studiestipend 64 418 DKK (ca. 87 000 NOK) med mulighet for å låne ytterligere 37 665 DKK (ca. 50 000 NOK).

Det danske studiestipendet er med andre ord nesten dobbelt så stort som det norske, og rundt tre og fire ganger så stort som studiestipendet er i Sverige og Finland.

Forfatterne finner at den gjennomsnittlige årlige kostnaden per student tilsvarer omtrent 370 000 danske kroner, hvorav statens utgifter utgjør ca. 125 000 danske. Halvparten av dette er studiestipendet. Resten av kostnadene betales for det meste av studenten selv gjennom tapt inntekt.

Den samlede subsidien fra den danske staten utgjør altså omtrent en tredjedel av utgiftene studenten har. Da er offentlige subsidier i form av studielån, studentboliger, studentrabatter og lignende ikke inkludert.

Hvorfor subsidiere høyere utdanning?

Cepos argumenterer likevel for at offentlige subsidier til høyere utdanning kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Årsaken til dette er at høyere utdanning kan ha såkalte positive eksternaliteter, som for eksempel produktivitets-spillovereffekter på økonomien.

Kort fortalt: Høyere utdanning gjør deg litt mer produktiv i arbeidslivet, noe som kan skape et samfunnsøkonomisk overskudd. Da kan det være lønnsomt for samfunnet å subsidiere høyere utdanning inntil det punktet hvor kostnaden av subsidiene er lik gevinsten av den økte produktiviteten for samfunnet som helhet.

I Cepos’ notat gjengis en rekke studier som forsøker å finne slike positive eksternaliteter. Forfatternes litteraturgjennomgang viser at et flertall av studiene finner en effekt av utdanning, som kan tolkes som at det eksisterer en viss, positiv effekt av høyere utdanning. Men resultatene varierer mye, og enkelte studier finner betydelige eksternaliteter, mens andre ikke finner noen. Dette gjør det ikke mulig å trekke robuste nok hovedkonklusjoner for en forskningsoppsummering. Det er særlig få studier som forsøker å avdekke den marginale positive eksternaliteten ved utdanning, noe som er nødvendig for å kunne fastsette en samfunnsøkonomisk hensiktsmessig subsidienivå.

Forfatterne av notatet peker også på generelle metodeproblemer innen denne type økonomiske studier, som korrelasjon vs. kausalitet, omvendt kausalitet og utelatt variabel bias, som gjør det enda vanskeligere å finne verdien av den marginale positive eksternaliteten.

Oversubsidiering av utdanning

Likevel konkluderer forfatterne med at ytterligere subsidier til høyere utdanning i Danmark ikke er en farbar vei videre. Avkastningen vil med stor sannsynlighet ikke veie opp for de økte utgiftene. Snarere er det klar evidens for at utgiftsnivået allerede i dag er for høyt, og forfatterne peker blant annet på at Danmark er i OECD-toppen når det gjelder offentlige utgifter til høyere utdanning.

Forfatterne skriver at man, ideelt sett, bør dimensjonere subsidiene til høyere utdanning etter den marginale eksternaliteten, og at det bør etableres tilstrekkelig evidens for at en slik eksternalitet eksisterer. Subsidiene bør deretter innrettes slik at de avspeiler forskjellene i eksternaliteter fra ulike studier. Videre bør subsidiene til høyere utdanning være uavhengig av hvor studenten utdanner seg, enten dette er på offentlige eller private utdanningsinstitusjoner, i Danmark eller i utlandet.

Særlig det siste er et interessant og prinsipielt godt poeng. Dersom hovedformålet med å bruke statlige midler på høyere utdanning er å oppnå en mest og best mulig utdannet befolkning, bør det, i teorien, ikke bety noe hvor befolkningen får sin utdanning fra.

I Norge bruker staten betydelig mer midler på å utdanne en siviløkonom fra OsloMet enn en siviløkonom fra Handelshøyskolen BI – selv om begge utdanningene er blant de beste siviløkonomutdanningene i Norge. Nordmenn som drar til utlandet for å skaffe seg høyere utdanning, får relativt lave subsidier.

Rent prinsipielt kan man derfor argumentere for at den samme summen av offentlige midler bør følge studenten uavhengig av om han eller hun velger å studere ved en offentlig eller privat utdanningsinstitusjon i Norge eller i utlandet, så lenge visse kvalitetskriterier er oppfylt.

Fjern studiestøtten

Forfatterne av Cepos-notatet foreslår blant annet at den offentlige studiestøtten bør avskaffes i sin helhet og omgjøres til en statlig kausjon for studielån som finansieres i det private kredittmarkedet. På denne måten vil studenten selv måtte vurdere om verdien av ekstra år med utdanning gir tilstrekkelig gevinst i arbeidsmarkedet i etterkant.

Et slikt forslag vil være kontroversielt i både Danmark og Norge. Men som forfatterne fra Cepos er inne på i sitt notat, viser en rekke studier at den eventuelle gevinsten av (mer) høyere utdanning i stor grad tilfaller den enkelte student, mens verdien av eventuelle positive eksternaliteter for samfunnet som helhet er små eller vanskelige å dokumentere.

Er gratis høyere utdanning da rettferdig? Og kan en reduksjon av offentlige subsidier faktisk øke verdien av høyere utdanning?

Disse to spørsmålene har jeg svart på gjennom to ulike Civita-notater om høyere utdanning i Norge.

Cepos’ notat og gjennomgang av forskningslitteraturen styrker, etter min mening, konklusjonene i disse to notatene: I likhet med dansk høyere utdanning, er også norsk høyere utdanning oversubsidiert.

I tillegg bidrar subsidiene til å øke de økonomiske forskjellene i samfunnet.

Mitt forslag er å innføre en moderat egenandel eller studieavgift for å motvirke dette. Dette er også ett av flere forslag i Cepos-notatet.

Teksten er publisert i Minerva 6.6.2022.