Skolepolitikk

Oslo-skolen ble beskyldt for mye. Nå vet vi mer om hva som skjedde.

Forskningsfunnene er både positive og interessante.

Kristin Clemet

Publisert: 24. mai 2022

For tre og et halvt år siden gikk Astrid Søgnen av som utdanningsdirektør i Oslo.

Det skjedde etter en av de styggeste personalsakene jeg har sett utspille seg i det offentlige rom.

Inga Marte Thorkildsen (SV), som var skolebyråd, hadde over lang tid uttrykt mistillit til sin egen utdanningsdirektør.

Samtidig uttrykte hun tillit til noen av dem som kritiserte Oslo-skolen og Søgnen.

Beskyldt for å jukse og manipulere

Oslo-skolen ble beskyldt for å jukse og manipulere med elevenes resultater. Den ble beskyldt for «testhysteri» og mistrivsel blant elevene. I egne grupper på sosiale medier var det en ordbruk som tidvis var så grov at den ville sjokkert de fleste foreldre.

Det ble også påstått at Søgnen var altfor opptatt av resultater og kontroll. Andre mente at hun bare var ekstremt opptatt av å få vite om det gikk bra med elevene. Mange medieoppslag var sterkt vinklet.

Den som vil danne seg et inntrykk selv, kan lytte til podkasten Liberal halvtime, der Søgnen nylig er blitt intervjuet om sitt arbeid i Oslo-skolen; om hva hun gjorde, og hvorfor hun gjorde det.

Men kritikken var ikke bare rettet mot Søgnen. Den var i høy grad også rettet mot det tidligere borgerlige byrådets skolepolitikk.

Thorkildsen mente at den borgerlige skolepolitikken var basert på «New Public Management» og «hard målstyring», og at Søgnen videreførte denne politikken. Thorkildsen ville ha en ny kurs og sa at Oslo-skolen var som et «tankskip» som måtte «snus».

Søgnen ble skiftet ut med Marte Gerhardsen.

Men hva skjedde egentlig i de 18 årene Astrid Søgnen var utdanningsdirektør?

Forsker har sett på utviklingen

Søgnen, som har bakgrunn fra Arbeiderpartiet, ble ansatt som utdanningsdirektør da Trine Skei Grande (V) var skolebyråd og Erling Lae (H) var byrådsleder i Oslo.

Året var 2000, og Oslo-skolen hadde problemer.

Elevene i Oslo presterte dårligere enn elevene ellers i landet, og utfordringene var store: Det var stor tilflytting til Oslo, og elevgruppen ble stadig mer sammensatt. Andelen elever med innvandrerbakgrunn økte sterkt og var mye høyere enn i resten av landet.

Lars J. Kirkebøen, som er forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB), har nå sett nærmere på utviklingen i Oslo-skolen de siste 20–25 årene.

Funnene er både positive og interessante:

Oslo-skolen har gått fra å prestere dårligere enn resten av landet til å prestere bedre. Det gjelder både faglige resultater og gjennomføring av videregående opplæring.
Både elever som har sterke forutsetninger for å gjøre det godt, og elever som har svake forutsetninger, gjør det bedre over tid og bedre enn i resten av landet.
Den positive utviklingen er sterkest for elever med de svakeste forutsetningene. Oslo-skolen virker dermed mer utjevnende enn skolen i resten av landet, og den er blitt stadig mer utjevnende over tid, selv om elevgruppen er blitt mye mer mangfoldig.

Elever som flytter til Oslo, får en bedre faglig utvikling enn elever som flytter til andre kommuner.
Elevene i Oslo trives like godt og har ikke større psykiske problemer enn elevene i resten av landet.

Den negative kritikken av Oslo-skolen fikk i mange år svært bred dekning i mediene.

Rapporten fra SSB er, så vidt jeg har registrert, bare omtalt av Nettavisen og Forskning.no.

Heller ikke kunnskapsministeren, byrådet eller den nye utdanningsdirektøren har uttalt seg om rapporten, enda man skulle tro at den er viktig.

Kirkebøen viser blant annet til at skoler som ikke gjør det så bra, kan lære av de gode skolene.

Oslo-skolens suksess

Vi vet at kvaliteten på norske skoler varierer.

Elever kan ha flaks og havne på skoler eller i klasser der kvaliteten er høy, men det kan også være motsatt. Noen har uflaks og havner på en skole eller i en klasse som ikke holder høy nok kvalitet.

Hvis de dårlige skolene kan lære av de gode, kan det hjelpe tusenvis av elever til en bedre fremtid.

Noe av Oslo-skolens suksess var at den greide å ansvarliggjøre alle ledd i styringskjeden fra den politiske ledelsen til klasseledelsen. De tok ansvar for elevenes utvikling fremfor å bortforklare dårlige resultater eller skylde på andre. De skyldte aldri på elevene. Samarbeidet mellom utdanningsdirektøren og det borgerlige byrådet var godt.

De løftet kvaliteten og gjorde skolen mer variert. Vi fikk talentsatsinger innen ballett og realfag og en sommerskole som ble stadig mer populær. Oslo-skolen trengte ikke et forbud mot friskoler for å tiltrekke seg elever. Elevene kom, fordi skolen var god.

Lars J. Kirkebøen er ikke den første forskeren som har oppdaget at Oslo-skolen gjør det bra.

I 2018 skrev professor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger en artikkel i Dagens Næringsliv der hun viste til at «Oslo-skolen er betydelig bedre enn landsgjennomsnittet på å løfte elevene fra det utgangspunktet de har for læring. (…) Resultatene viser at Oslo-skolen er best i landet både på å løfte elever fra familier med lav sosioøkonomisk bakgrunn, samtidig som den også er best på å løfte de med høy sosioøkonomisk bakgrunn».

Grunn til bekymring

Spørsmålet som nå kan stilles, er hva som er skjedd i Oslo-skolen siden det borgerlige byrådet gikk av i 2015 og Søgnen ble skiftet ut i 2018.

Er «tankskipet» snudd, og på hvilken måte? Vil de endringene som er gjort, føre til at elevene trives enda bedre og lærer mer enn de gjorde før? Trives de ansatte bedre?

Thorkildsen hadde på mange måter rett i at skolen er et «tankskip». Det tar lang tid å skifte kurs. De gode resultatene har, slik Kirkebøen også skriver, kommet gradvis, og de er kommet som følge av hardt og langsiktig arbeid.

Men dette viser også at det kan gå riktig galt, hvis skipet først har begynt å gå i feil retning.

Dessverre er det nå utviklingstrekk, både når det gjelder faglige resultater, motivasjon, mobbing og vold, som kan gi grunn til bekymring.

Det ser også ut til å være mye uro i Utdanningsetaten.

Kan bli viktig sak i kommunevalget

I stortingsvalgene i 2001, 2005 og 2009 var skole og utdanning velgernes viktigste sak. I 2013 og 2017 kom skole på andre og tredje plass, mens saken havnet på 7. plass i 2021.

Ved kommunevalget i 2023 kan saken igjen bli viktig, særlig i Oslo. Der skal velgerne blant annet ta stilling til hva slags inntaksmodell de vil ha i videregående opplæring.

De borgerlige partiene vil fortsatt ha fritt skolevalg, det vil si karakterbasert opptak, slik det er i dag.

Arbeiderpartiet, SV og Rødt vil ha en ny modell som blander elever med ulikt karaktersnitt.

Men byrådet er splittet. MDG vil ikke ta stilling før neste år og vil dessuten at velgerne skal få si sitt.

Det er jeg enig med MDG i: Velgerne bør få si sitt.

Teksten er på trykk i Aftenposten 22.5.2022.